Café Picasso anno 1986: Kikkan står i baren og skuer utover havet av hvitdukede bord som venter på sine gjester – en typisk fransk bistro-stil med innkjøpt interiør fra Paris.

Plastnegler, øl og løse fugler

I Drammen forbinder vi ikke navnet Picasso først og fremst med storslagen kunst. Den spanske maleren får ha oss unnskyldt.

 

Av Elisabeth Helgeland Wold

Nei, her i byen er det franske følelser, deilig mat, nostalgi, venner, fest og musikk i skjønn forening, som dukker opp når vi sier Picasso – en herlig kafé og manges stamsted i over 32 år.

– Jeg tenkte at drammenserne er jo noe for seg sjøl, så her må vi finne et navn som de fleste har hørt om, derfor ble det Picasso. Han var spansk, ja, men levde jo i Frankrike da, forklarer Anka Tanberg – Café Picassos mor. Hun var i 1986 moteredaktør i ukebladet Det Nye og besøkte Paris ti ganger i året, og hadde forelsket seg fullstendig i det franske cafelivet. Da sjansen bø seg startet hun derfor det som skulle bli Drammens kuleste sted, med sin daværende samboer.

– Jeg reiste til Paris og kjøpte inn bardisk, lamper og autentiske filmbilder og reklameplakater, alt er gamle ting som er kjøpt på antikvariat, presiserer Tanberg som har startet og drevet flere kafeer og restauranter etterpå. Anka Tanberg har nå trukket til skogs og driver, sammen med ektemannen Marius Tanberg, både Spiralen og Åspaviljongen. Men Picasso var altså den aller første, og det var også der som søt musikk oppsto, da kokken Marius ble ansatt, etter at den ene kokken som allerede var der, hadde jobbet fra grytidlig morgen til midnatt i et halvt år.

– Det var en herlig tid, med masse å gjøre og stedet ble jo så populært. Vi hadde hvite duker på bordene og menyer med typisk franske retter, forteller Picasso-gründer Anka Tanberg, og synes det er artig at hennes første restaurant lever videre.

Takket være ildsjeler med sans for både det kulinariske, og ikke minst for bevaring av gode minner i nostalgiens tegn, blir institusjonen og kafeen med stor C i disse dager reddet fra en eventuell nedleggelse. Kameratene som selv har jobbet på det populære stedet, kunne ikke sitte å se på at stamstedet hvor så mange gode minner hadde blitt sanket gjennom årenes løp, kanskje måtte legges i ruiner. Vel, alle minnene var nok ikke like gode. Den ene av de nye eierne hadde jobbevakt på Picasso 17. mai det året han var russ, og mens vennene ropte chikkelakke i full utfoldelse over bybrua, satt Thomas og skrubbet oppkast på do. Sånt glemmer man jo ikke.

Jentegjengen min var på Picasso fast hver lørdag formiddag og søndag kveld. Av og til spiste vi, eller vi tok bare en kaffe. Som i virkeligheten sikkert kunne være ti kopper, men påfyllet var gratis, en fin service og toleranse fra eierne vil jeg si – det var jo ikke mange av koppene som ble skjenket som faktisk var innbringende. Om vi unte oss noe å spise var det Croque Monsieur, eller Madame, eller Champignontoast. Så kom etter hvert den italienske varianten av croquene; Pronto. Mange får fremdeles tårer i øynene og vann i munnen av disse klassikerne fra sent 80-tall, men som Thomas Innstø, en av de nye driverne nylig minnet om; det er ofte vi husker ting litt bedre enn det i virkeligheten var.

Scener fra ungdomslivene, med eller uten drama, på jakten etter Ham eller Henne utspant seg mellom lakserosa vegger, under jugend-lampene og ved bardisken på Picasso. Jeg hadde vært hos manikyr og fått satt på plastnegler som jeg alltid hadde ønsket meg. Og der, ved bardisken sto han. Stappfull av selvtillit og halvfull av vin gikk jeg bort, bøyde meg over kandelaberen for å tenne en røyk. Det jeg med ett hørte gjorde meg klink edru og syyykt flau. Sviiisj, sa det, og brent plastlukt ble sporet til to av mine lange, røde negler som nå hadde smeltet inn til noen brunsvidde klumper på høyre hånd. Det ble et farvel både til plastneglene og til kjekkasen, selv om jeg aldri fikk vite om han faktisk hadde fått med seg hva som egentlig skjedde i kandelaberens flammer. Skammen var bunnløs.

Mange husker sikkert Gunnar, som var litt brumlebass og som kanskje kunne skremme de skjøreste gjestene, men han hadde et stort hjerte og herlig humor. En av servitørene forteller at han ble sagt opp ti ganger! For dem som kjente Gunnar, så vet de jo at det var sånn han kunne buldre ut med, og i neste øyeblikk var alt ok. En av mine aller beste minner fra Picasso, handler nettopp om ham. Det var en travel kveld før jul, og kafeen var full av folk som hygget seg med mat og drikke. Så kom plutselig en av byens løse fugler inn i lokalet, ikke særlig pen i tøyet og det luktet heller ikke nydusja av stakkaren, for å si det sånn. En del av gjestene viste tydelig sitt ubehag, men Gunnar ante råd. Han leide den løse fuglen stille og pent ut døra, så smatt han inn på kjøkkenet og holdt noe under genseren som han tok med ut. Jeg så ut av vinduet, og fikk bekreftet min mistanke; Gunnar hadde smuglet to juleøl ut til stakkaren på gata utenfor. – God jul'a, vinket Gunnar idet den uønskede gjesten smilende gikk bortover fortauet, med to brune flasker på innelomma.

Mye har endret seg gjennom 32 Picasso-år, og kanskje heldigvis. Det er for lengst slutt på tidene da gjestene ble lagt på skai-sofaen i kjelleren, med påpass og i alle fall én stor kopp kaffe, hvis vedkommende kanskje hadde vært uheldig og konsumert mer enn hva godt var, både for seg selv og sine medgjester.

Mange drammensere har evige minner fra Café Picasso, og vi tar med barna våre på vårt stamsted, og forteller om vår ungdomstid, i alle fall om noe av det. En liten Nacho holder stadig i massevis, og det lille treet i bakgården har vokst seg enormt, og jenteklubben har fremdeles sommeravslutning der. At Picassos sjel lever videre, er vi vel alle enige om, og vi gleder oss til fortsettelsen. Dog med et folkekrav som har dukket opp på Facebooksidene til Venner av Picasso i det siste: Champignontoasten må tilbake!