Påske: Skiglede, råtten snø og kattejakt

Oppveksten på 60, 70 og 80-tallet: Påsketurene til fjells er de som sitter aller best i hukommelsen. Og det er mange grunner til det.

ELISABETH HELGELAND WOLD

Det lå ofte mye arbeid og planlegging bak påsketurene til fjells. Min mor var et rivjern, med en organiseringsevne som går utenpå de fleste. Hun stekte, bakte, pakket og ordnet, i lang tid før andre i det hele tatt tenkte påsketur og ferie til fjells. På en hytte uten strøm og vann, sto utfordringene i kø på mat- og måltidsfronten. Men mutter’n hadde stålkontroll. Hun lagde opp middager for hele påskeuka, og hun bakte diverse kaker. Vi ungene pakket bare vår Bergan sekk og tok en ekstremt lang dusj før vi dro. Det ble jo lenge til neste gang. Pappa holdt styr på skiutstyret og pakket bilen.

 

Jeg erindrer hektisk stemning og høy temperatur rett før avreise. En del trampeskritt opp og ned til kjelleren. Kanskje hørte vi et banneord eller to? Det hadde i tilfelle ikke vært mer enn rimelig når hele hurven på fem skal av gårde, inkludert katta i kurven. Med alt som skulle finnes fram, pakkes, bæres, festes og stues. Og så da vi trodde vi kunne kjøre, kom kanskje noen på at de hadde glemt å tisse eller noe å lese på underveis. Men så var alt endelig klart og vi kunne starte vår ferd til påskefjellet.

 

Da vi kom til Krogstadelva kunne vi plutselig lukte at katta var bilsyk. Mutter’n var som alltid handlekraftig, selv om dette nok kostet henne sterkere mobilisering enn vanlig. Det ble full stopp, og med katta i nakkeskinnet fikk hun vasket ham i snøen, puttet det bedritne håndkleet i en pose og redd opp kurven med et nytt. Vi holdt pusten i baksetet, både på grunn av lukt, og av frykt for at katta skulle stikke av der oppe i Nedre Eiker. Men mutter’n lempa pus med stødige hender tilbake på plass i kurven. Den ekle lukten ble dempet med våtservietter «med duft av sitron», som hun danderte rundt i bilen. Hun fikk skikkelig teken på kattevask i brøytekanten etter hvert. Det ble stopp på Åmot, Krøderen og Nesbyen. Men da han bæsja for femte gang i Golbakkene, fikk vi beskjed om å holde ut de siste kilometerne.

 

Dramaet fortsatte etter ankomst Tollefsbu på Skutuset. Katta stakk av så fort han var ute av bilen. Og én fraværsdag ble til to og tre. Stormen herjet – tenk om han hadde frosset i hjel, eller om reven hadde tatt ham? Den fjerde natten syntes min far at han hørte mjauing blant stormkastene utenfor, og tok affære. Han gikk ut, uten særlig annet på kroppen enn T-skjorte og Moonboots. Og ganske riktig, der satt pus vettskremt under verandaen. Pappa måtte kave seg fram i snøstormen for å redde vår firbeinte venn. Da vi barna våknet dagen etter kunne vi se at vår bilsyke rømling lå foran Jutulovnen «Eg grev ned min eld ...» – mett og varm. For en lykke!

 

Vi var på fjellet annenhver påske, på den koselige tømmerhytta som min morfar i 1917 hadde kjøpt av prest Ole Narum fra Hallingdal, han som ble sogneprest i Bragernes kirke i 1933. (Det er forresten også Narum som er opphavet til navnet Prestestien på Toppenhaug).

 

Påskeaften kom mammas moster Marit og onkel Arne fra sin hytte en kilometer unna, og det ble laget påskeskirenn på Slåttojordet. Onkel Arne tråkket løype og hang opp START- og MÅL-vimpler, og han lagde seierspall, enten av snøen eller av tomkasser. Vi fikk til og med hvert vårt startnummer på brystet. Etter rennet fikk alle diplomer og premier, og ekte sølvpokaler fra onkel Arnes store samling. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene, her var alt autentisk, og høytideligheten ved premieoverrekkelsen var til å ta og føle på. Allerede langfredag kveld kom onkel Arne på ski over jordet for å forberede påskeaftens store begivenhet. Også da min mor var liten lagde onkel Arne skirenn. Han ga videre pokalene og medaljene sine, skiglede, entusiasme og sportslige og hyggelige minner. Alle skulle hatt en onkel Arne.

 

Men det var også påskeferier som huskes bedre for andre ting enn trivelige påskerenn. En sen påske på slutten av 70-tallet startet ganske dramatisk. Snøskuteren som fraktet all bagasjen til familien på fem, inkludert mat og drikke for en hel uke, kunne ikke kjøre ned den siste bakken til hytta på grunn av råtten snø. Så da måtte mor og far og tre unger selv frakte ned kasser, esker, poser og sekker. Og på tynne ski i råtten snø kan man jo selv tenke seg. Appelsinene trilla, og posen med 14 brød seilte av sted, mens vi lå og kavet med armer og bein – vi tro igjennom for hvert skitak. Pang! – og plutselig sto vi med snø til livet, helt nede på gresset blant fjorårets kuruker og tørt breskekratt. Det var et slit og et mareritt som vi aldri vil glemme. Vi kan le av det nå, men det tok faktisk en stund før vi kunne det, og vi er en relativt humoristisk familie.

 

Etter ankomst hytta, ny bekymring; måtte vi bli på fjellet helt til våren? For hvordan i all verden skulle vi klare å komme oss tilbake? Redningen kom før vi ante. Neste morgen våknet vi til kuldegrader og skareføre – som varte resten av ferien.

Påsken ble også noen ganger tilbrakt hjemme i Drammen. Og om den var sen, gikk vi alltid tur i Åsen. Fiolene langs Eldres vei, Gullkrone i Åspaviljongen og Blåveis på Sankevollen er de sterkeste minnene. Vi småløp opp den lange bakken fra Frydenbergdammen, som var teppemyk av nålene fra lerkene – det var førstemann til Åspaviljongen. Respatexbord og stoler prydet terrassen, og av og til satt vi oss ned. Vi hadde fast benk langs Walters vei også, og jeg må innrømme at vemodet tok meg når den ble byttet ut med en ny for noen år siden.

 

Det blir hjemmepåske i år, og kanskje en tur i Åspaviljongen. Og etter en god runde med joggesko på beina kan vi kanskje prise oss lykkelige over at det ikke er vi som er årets fjols til fjells.