Og på kaia ventet Unni (6)

– Jorden rundt er lengre enn herfra til Svelvik, altså! Jeg vokste opp med hele verden, jeg, og det har gitt meg romslighet i synet på veldig mye.

Øynene til Unni Hafskjold (85) lyser, der hun sitter i stuen og blar i bilder og utskrifter fra Byarkivets store dokumentskatt om den verdensberømte seilasen hennes onkel var med på i årene 1933–37 – den første norske jordomseiling med lystbåt. Lørdag holder byarkivets Ragnar Lie foredrag om dette myteomspunne kapitlet i norsk sjøfartshistorie, med en rekke etterkommere i salen – fra Stavanger og Bergen til slektstreff i Drammen.

LES OGSÅ: Livslystfestivalen setter seniorer i sentrum

LES OGSÅ: Privat pleie til bestefar

Den 20. desember står Unni (6) med moren og tanten på den nye Honnørbrygga nedenfor Bragernes torg for å ta imot de tre sagnomsuste drammenserne, blant tusenvis av tilreisende, folk står i klynger på isen utover fjorden. Hun husker dagen svært godt, de voksne er både glade og litt nervøse. Uroen er i disse årene med dem nesten alltid, for hvordan det går med ham, langt der borte og i perioder uten mulighet til kontakt. Men det er ikke noe barna tenkte på.

– Det var nok litt uvirkelig, sier Hafskjold nå.

Lynflink mor

Ragnar Lie er ikke i tvil om bragdens omfang. Aviser over hele verden skrev om Østmoen, Birger Bryhn og Thorstein Schyberg, de var æresgjester i alle yachtklubber og holdt etter hjemkomsten utsolgte hus blant annet i aulaen, med Kong Haakon til stede.

– De ble brukt i sigarettreklame – da er du stjerne! Ikke rart at drammenserne var stolte av dem, sier Lie. Boka om seilasen kom i 1938 og ble siden oversatt til engelsk. Den solgte.

–Han var jo en ekte eventyronkel, både fordi han reiste så mye, men også fordi han selv forble barnløs, sier Unni Hafskjold. Familien han kom fra besto av mor og fem søsken som tidlig mistet faren. Enken startet Opland Gjestgiveri i Schultz’ gate, et velkjent stamsted for mange drammensere.

– Mens min mor var yngst, var han midt i flokken. Uten utdannelse eller noen økonomi av betydning preget nok farstapet ham, men han hadde en lynflink mor, sier Hafskjold.

Sendte frimerker

Som brødrene dro Thorolf tidlig til Amerika, hvor to av de andre etablerte seg – Hafskjold har selv vært i Seattle og besøkt dem. Etter hvert som hun blir eldre har hun tenkt stadig mer på utfartstrangen, og hva som drev ham til å legge ut på den mildt sagt risikable seilasen med Ho-Ho. Av boken de tre seilerne skrev etter hjemkomsten fremgår med all tydelighet hvor lite forberedt de var på en slik strabasiøs reise.

– Det lå nok i tida, at skulle det bli skikk på en, måtte en til sjøs. Men en lystbåt? Han kunne antakelig ikke svømme engang, og var overhodet ikke vokst opp i båt, sier Hafskjold. Thorolf hadde kunstneriske anlegg, malte og kunne skrive godt.

– Jeg har tenkt på det mange ganger – han kunne jo blitt snekker?, smiler hun. Som født i 1930 er hennes egne første minner av fadderen onkel Thorolf de mange brevene han sendte hjem i løpet av sine fire år på Ho-Ho-seilasen. Han var opptatt av å følge opp niesen, og sendte henne frimerker fra mange av stoppestedene underveis.

– Mange år senere solgte jeg frimerkesamlingen – den gikk til utstyr da jeg skulle gifte meg i 1952! klukkler Unni Hafskjold. Mange kjenner henne best fra urtegården Grette i Lier, som de overtok etter mannens familie.

Forsvant

For den sjenerte Thorolf lå det langt fra i kortene hva han skulle bli etter hjemkomsten.

– Men min mor og søsteren hennes hadde planen klar: Han skulle gifte seg med Karen, hotelldatteren på Central, forteller Hafskjold, og slik ble det. Thorolf Østmoen ble hotelldirektør og bodde på Strømsøhotellet til han døde i 1981. Unnis datter Anne Hafskjold Øvrehus som selv ble husøkonom og har levd et liv i hotellbransjen, tror mange i familien bærer mye av Thorolfs spirit.

– Han var helt spesiell, og fant alltid på spillopper med oss barna, sier hun. Også reiselysten ligger visst i blodet. Ekteparet på Grette reiste på eksotiske ferier tiår før det ble «allemannseie», og ble kjent med Guatemala, Kenya og Thailand.

– Jeg tror han lærte dere en åpenhet, at verden ikke er farlig?, sier Anne.

– Ja, slik opplever jeg det ennå, sier 85-åringen.

Også barna er oppvokst uten frykt, og reiser helst utenfor oppgåtte løyper. I 1997 skjedde noe annet som for alltid vil prege familien: Annes bror Lars forsvant i regnskogen i Bolivia, og er aldri kommet til rette.

– Min fetter i California sa at Lars må ha hatt utfartstrangen i seg etter onkel Thorolf, sier Unni Hafskjold ettertenksomt. Og legger til, nesten for seg selv:

– Jeg tror han lever.