Nyheter

NOSAC, kloakk og strandperler langs Drammensfjorden

Langs Drammensfjorden ligger perlene på rekke og rad. Men det har ikke alltid vært sånn. På 60- og 70-tallet holdt de på å drukne – i kloakk.

Bilde 1 av 5

Drammensfjorden var utsikten fra barndomshjemmet, vi fulgte med på båttrafikken og spesielt min lillebror var ivrig. Han satt oppå skrivebordet på rommet sitt, med kikkert og fullt utsyn over alle innseilinger til Drammen Havn. Bortsett fra noen høye bjørketrær på stortingspresident Ingvaldsens eiendom, var det panorama ned til Nosac og de andre enorme bilbåtene som kom og gikk. Vi så isbryterne om vinteren og regattaer om sommeren, vi så taket på National Industri og vi så Gilhusodden, Lahellholmen og Dramstadbukta.

Men fjorden var ikke ren. På båtturer hjem fra Tjøme startet vi med hvitt kjølvann, ved Holmsbu gulnet det, og inne i Drammensfjorden var det brunt. Vi fikk ikke lov til å bade i hagesprederen hos mormor, de vannet med vann fra fjorden og elva. Og på en tur over bybrua kunne man se all skit som fløt utover til fjorden.

Somrene ble av og til i unge år tilbrakt på Holmsbu, og jeg husker at badevannet var grumsete i forhold til det vi var vant med på Tjøme. Vi fiska dassmort fra brygga og det var lite tang og tare under vann.

Vi hadde naturligvis også hørt om Risgarn, med badeplass og klart vann, sandbunn og stupetårn fra en gammel lastepram. Friluftsbadet på Risgarn ble etablert i 1926 og nedlagt etter sommersesongen 1947 på grunn av dårlig vannkvalitet som følge av forurensning. Mange gråt da Risgarn ble borte, til fordel for kaianlegg og industrivirksomhet. Og mange minnes fremdeles sin barndom der ute i den hvite sanden på Holmen.

Men med kloakkrammeplanen på 80-tallet ble den møkkete og grumsete elva og fjorden sakte, men sikkert klar, fin og ren. Folk kunne igjen bade og nyte fritid og rekreasjon i det våte element – jubelen sto i taket. På 60- og 70-tallet hadde fabrikkene langs elva og fjorden, samt kloakken fra tusenvis av husstander tatt kvelertak på alt liv, og omgjort blått vann til brun kloakk. Men på 80-tallet snudde det altså, med daværende miljøvernminister Sissel Rønbek som en viktig aktør. Kommunen fulgte opp, og Drammen ble bevilget stadig flere statlige kroner på grunn av strålende arbeid og fortgang med å rense elva og fjorden.

Perlene langs Drammensfjorden ligger side om side, og mange av oss har favorittsteder vi besøker, enten til vanns eller til lands. Det er nesten vanskelig å tenke seg at den vakre fjorden for få tiår siden var så forurenset. Dagens barn og unge bader ved bystranda og kan ikke forstå hvor ille det ville vært å gjøre det samme på 70-tallet. Og det finnes voksne som aldri kunne tenke seg å bade innerst i fjorden eller elva i dag – minnene fra gamle dagers møkk og forurensning har grodd fast.

Flotte turer langs rene strender utover langs fjorden har blitt allemannseie; vi finner blant andre Gilhusstranda, Engersand, Hyggen, Jerdal og Hernestangen. Sistnevnte ble ryddet til rekreasjons- og kultursted med bygdetun og friområde. Her finnes gamle hus og tun typisk for småbruk, luftige bjørkelunder, gressletter og opplyst tursti og lang strandlinje. Et av de små husene på tunet ble brukt som location for innescenene på hjemgården til hovedpersonen Anna i TV-serien "Lykkeland", men det var det ikke mange som visste.

Selv om de fleste av stedene ved fjorden ikke ligger i Drammen kommune, er de populære og kjære utfartssteder for mange drammensere. Og selv om både Jerdal og Hernestangen om ikke lenge både skal skifte kommune og fylke, ligger de like herlig ved Drammensfjorden.

Mer fra Dagsavisen