Norge i rødt, hvitt og blått – og mange andre farger

ELVELANGS: Som lærer har jeg lært å møte foreldre «i augehøgde», men også stille klare krav.

AV UNNI HELLAND

Årets 17. mai er tilbakelagt. De siste årene som pensjonist har jeg stått på sidelinjen og gledet meg over synet av jublende, syngende barn i så mange størrelser og farger. Norske alle sammen, med majoritetsbakgrunn eller minoritetsbakgrunn.

FrPs Ulf Erik Knudsen delte på Facebook 14. mai et innlegg, signert Lily Bandehy, om ikke å «vanne ut» 17. mai. I tråden under leser jeg blant annet følgende kommentar: «Såkalte tilpasninger til andre kulturer er ikke annet enn å tråkke på det som er norsk.» Her kommer noen opplysninger om vår «helnorske» 17. maifeiring: Det norske flagget er tegnet av Fredrik Meltzer som hadde tysk familiebakgrunn. Vår kongefamilie er andre- og tredjegenerasjons innvandrere. Når det gjelder korpsinstrumenter, er f. eks. tubaen tysk, trompeten egyptisk, saksofonen belgisk. Vi vet også at det har vært brukt stoff fra utlandet i bunadene våre.

Så hvem eller hva er egentlig «helnorsk»? Når enkelte politikere kaller barn født og oppvokst her i landet, i likhet med foreldrene, men med besteforeldre som kom hit som arbeidsinnvandrere eller flyktninger for ikke-norske, da lurer jeg på når en blir norsk?

I fire år bodde Farida her i Norge. Farida og mammaen hennes kom i 2011, faren året etter. Familien ble tvangsreturnert til Afghanistan i 2015. Lagmannsretten har kommet fram til at Utlendingsnemndas vedtak om å tilbakekalle oppholdstillatelsen var ugyldig, men 10. desember tapte familien fjerde runde i retten etter å ha vunnet mot staten i tingretten, lagmannsretten og Høyesterett. De får ikke komme tilbake til Norge. Kabul skal visstnok nå være et trygt sted å bo! Denne avgjørelsen ankes, og det er FNs høykommissær for flyktninger som stiller med advokat Terje Einarsen (TV 2, 10. april 2019). Nevnes kan også: «Utenriksdepartementet fraråder alle reiser eller opphold i landet.» (Regjeringen.no). Men Norge har altså ikke plass til denne lille jenta som ikke tør være ute i urolige Kabul i Afghanistan og som gråtende forteller at hun har ett eneste ønske: Å komme hjem til alle vennene sine på Dokka.

I A-magasinet 3. mai 2019 uttaler Sylvi Listhaug følgende til spørsmålet om hun synes det er litt leit at noen mener hun er et forferdelig menneske: «Jeg gir egentlig blaffen i det. Det jeg er mest redd for, er ungene mine, hva de skal møte.» Mon ikke politikere i Norge også burde bekymre seg litt over hva små Faridaer daglig møter, når det ikke er rom for dem i vårt hjemlige herberge?

Hatet herjer vilt i ulike facebookgrupper og på ulike nettsteder. En TV-seer sendte en klage til Kringkastingsrådet og påstod at Fredrik Solvang i Debatten hadde vist «nedlatende holdning» til stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen, «nummer to på den norske rangstigen». Og så kommer rosinen i pølsa: «Jeg ser at Solvang er adoptert som baby fra Sør-Korea. ( ) Ser man generelt på østlige mennesker, kan de ofte være veldig repeterende og pågående i sin intensjonelle iver etter å få fram sitt poeng. Kanskje må man søke i genene for å finne svar på Solvangs oppførsel i debattene,» skrev klageren fra Romsdal. La oss håpe for alle romsdølingers skyld at slike uttalelser ikke kan forklares genetisk!

Det nærmer seg et nytt valg. Ved det kommende kommunevalget stiller flere nye partier og grupperinger lister, blant dem Hans Lysglimt Johansens Alliansen. Dette lysglimtet har blant annet tatt til ordet for henrettelse av politiske motstandere. I en rekke Twitter-meldinger har Lysglimt Johansen skrevet om Holocaust og har bla. hevdet: «Hvor mange ble gasset? Ingen.» La oss håpe dette lysglimtet forsvinner ut i mørket, og at ikke en eneste av tilhengerne får plass i noen kommunesal.

Her i byen har vi hatt en debatt i lokalavisene etter et forslag om å forandre noen gatenavn. Ali R. Karagöz i Tyrkisk Kultur- og Aktivitetssenter foreslo i januar å gi noen av gatene tyrkiske navn til minne om at det er 50 år siden de første arbeidsinnvandrerne kom fra Tyrkia til Drammen. Tre navn ble foreslått: Lille Anatolia, Anatoliaveien og Medana Rubinsvei. Jeg blir lei meg når jeg ser at det i kommentarfeltene spys ut edder og galde, men samtidig er jeg uenig i forslaget. Dette synes jeg virker segregerende og ikke integrerende. En av de foreslåtte veiene, Austadveien, fører opp til bydelen Fjell, den bydelen i Drammen med flest innbyggere med minoritetsbakgrunn. Navnet Austadveien har en historisk bakgrunn: Austad var den viktigste gården sør for elva, nevnt allerede på 1300-tallet og ble opprinnelig kalt Audingstadir. Navnet kommer av mannsnavnet Audi, altså «Audis gård» (drammenshistorie.no).

I et integreringsperspektiv skal man gi og ta. Som lærer har jeg lært å møte foreldre «i augehøgde», men også stille klare krav. Jeg er derfor svært glad for meldingen om tilbud om gratis leirskole til alle barn. Men så må lærere kjempe videre for å få alle med. Her må man verken ha berøringsangst eller lide av hensynsbetennelse. Lærerens lojalitet skal ligge hos barna.

En samtale om leirskole jeg hadde med en tidligere elev, har satt dype spor. Hun kunne, 15 år etter hendelsen, fortelle meg datoen og klokkeslettet da bussen med elevene i klassen på vei til leirskolen svingte ut fra skolens parkeringsplass – og hun stod igjen og måtte de dagene gå i en av parallellklassene. Med et sterkt blikk så hun på meg: «Dette må du ikke godta! Aldri mer!» Og jeg gjorde som hun sa. Den siste gangen jeg reiste med en klasse på leirskole, var alle med – etter hard kamp med to av fedrene. Men hvilken gave jeg fikk for ikke å gi opp: Den ene eleven ga meg et stort ark fylt med 1000-tall og ordet «Takk» nederste på arket.

Og så møtet med egne fordommer. Jeg pratet i spisepausen med en mannlig kollega med minoritetsbakgrunn om det å tillate de unge å gifte seg på tvers av foreldrenes ønsker. «Du er jo muslim, og du er far til ungdommer. Er det greit at de for eksempel gifter seg med noen som har majoritetsbakgrunn?» Han nikker og svarer: «Selvfølgelig.» Jeg kjenner at jeg ikke er overbevist om dette er helt sant. Det ringer til time, han reiser seg, ser på meg med et lite smil og sier: «En av dem har norsk kjæreste. Og hun er jøde.»

La oss møte våre egne fordommer med hakke og spett, ta imot varmen fra vårsola og gi og ta imot omsorgen i gode blikk og trygge hender!