Mottok drapstrusler fra Vigrid og kjempet mot lokal karikatur-krig

For to år siden varslet Bijan Gharahkhani at han skulle slutte som leder i Buskerud innvandrerråd. Nå er han gjenvalgt til å starte på sitt 15. år. – De ville ikke la meg slutte.

Hvem: Bijan Gharahkhani (61)

Hva: Leder for Buskerud Innvandrerråd i 14 år. Han er også kommunestyrepolitiker for Arbeiderpartiet, aktiv i folkeaksjonen Øvre Eiker viser ansikt – og så er han pappaen til stortingspolitiker Masud Gharahkhani.

Hvorfor: 28. mai ble han gjenvalgt som leder for Buskerud Innvandrerråd.

Nå skal du inn i ditt 15. år som leder for Buskerud Innvandrerråd (BIR), men varslet du ikke i 2018 at du ikke tok gjenvalg?

– Jeg har alltid lyst til å bidra, men jeg ønsket samtidig å gi plass til andre og yngre krefter. Som for eksempel vår veldig dyktige nestleder Nasim Rizvi, men så var det ingen som ville la meg slutte – og de valgte meg likevel. Også fastlege og langvarig varaordfører i Øvre Eiker Hans Kristian Sveaas (H), som jeg tilfeldig møtte på en dag, sa jeg ikke måtte gi meg. Faktisk ba han meg om å love at jeg tok gjenvalg. Jeg har opplevd så mye gjennom BIR, som gir motivasjon og styrke. Det gir jo verken penger eller posisjon, dette frivillige arbeidet, men det er jeg heller ikke opptatt av. Det viktige er å få gi tilbake til samfunnet, som tok så godt imot meg og familien min da kom hit i 1987. Jeg har opplevd krigen i Iran, og er så glad vi her i Norge kan respektere og tolerere hverandre på tross av forskjellighet. Du kan fint være glad i en person, selv om han eller hun tilhører et parti du ikke liker. Dette må vi ikke ta for gitt, men hele tida jobbe for å opprettholde. Vi må aldri slutte å mane til fred, og at alle mennesker i samfunnet vårt skal bli sett og tatt vare på.

Men du har jo også vært gjennom noen tøffe tak?

– Ja, det var jo en vanskelig tid i 2006, da det kom drapstrusler til meg fra medlemmer av Vigrid. Jeg endte faktisk med hjerteinfarkt. Samtidig opplevde jeg veldig støtte fra folk rundt meg og helsepersonellet som behandlet meg – og se; jeg holder fortsatt på med å bygge broer og flere brobyggere. Jeg er også glad for å ha bidratt til «Øvre Eiker viser ansikt», blant annet i samarbeid med Svein Ludvig Larsen. Her sto hele bygda sammen om å ta avstand fra det nynazistiske miljøet som hadde vokst fram her – for 25 år siden. Ved å samarbeide med ungdomsklubbene og skolene jobber vi for at ingen skal falle utenfor fellesskapet, og lettere blir rekruttert til grupperinger med helt motsatte verdier. Jeg er opptatt av at det eneste vi kan gjøre i møte med hatefulle handlinger og ytringer er å fortsette arbeidet for fred, dialog og toleranse. Som da karikaturstriden var på sitt mest opphetede – da var jeg innom alle moskeene og ba imamene om ikke å reagere, men i stedet jobbe for samhold og fred. Når enkeltmennesker provoserer på denne måten er det ikke noe poeng å slå tilbake, det er jo nettopp det de vil. Akkurat det samme gjelder denne nye episoden, der noen brant en koran på Strømsø torg. Vi må fortsette å tro på gode handlinger og toleranse, så kan politiet gjøre sin jobb. Menneskene som begår slike handlinger er ikke verdt at vi starter noen større uenighet, som igjen skaper større motsetninger.

Noe du er spesielt stolt over å ha oppnådd i BIR?

– Ja, at vi har fått med oss så mange drivende dyktige kvinner. Da jeg først ble med var det bare én kvinne i styret. I dag består styret av 60 prosent kvinner. De er både mødre, yrkesaktive og samfunnsengasjerte og veldig flinke. Min lederrolle betyr ingenting, men jeg er veldig glad for å være kjent som en person som er glad i mennesker og gir mange klemmer. En dame jeg møtte her om dagen, som er 90 år gammel, sa at noe av det verste med koronakrisen var at hun ikke kunne få klem av meg. Det gjør meg både ydmyk og glad.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg har ikke tid til å lese så mye, men biografien til Nelson Mandela var veldig inspirerende.

Hva gjør deg lykkelig?

– Når mennesker blir glade for å se meg – og smiler.

Hvem var din barndomshelt?

– Kennedy var min store helt. Men her og nå er kona mi mitt store forbilde. Selv om jeg til tider har vært lite hjemme så støtter hun meg alltid, med kjærlighet og tillit.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da er jeg sammen med barnebarna. Da vi kom hit i 1987 var vi en familie på tre. I dag har datteren min Mona, som ble født i Norge, to barn – og Masud har et barn. Det er veldig stas altså.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Trump kanskje? Jeg skulle gjerne fortalt ham litt om åpenhet, fred og den norske metoden. Aller helst skulle jeg ha fått ham med meg til Øvre Eiker. For der driver vi med mye som han kunne ha godt av å lære.