Nyheter

Moro på skøytebanene i Drammen

Tremeier, kunstløp og lengdeløp. Det ble en lang karriere og mange runder med meier på beina. Og en relativt brå slutt for undertegnede som kun gikk et par runder på Kjappen.

Det hendte at snøen uteble også i min barndom. Men det pleide å være i alle fall noen kuldegrader – nok til å vanne banene så vi kunne gå på skøyter. Det lå skøytebaner rundt i hele Drammen. Vi hadde Kjappen som vår nærmeste.

Når vi var hos mormor, gikk vi av og til på Gulskogenbanen ved SIF-huset. Det fantes bane på Øren, Branninga, Åssiden og Konnerud – alle bydeler hadde sin bane, med fotball om sommeren og bandy om vinteren. Nedenfor Bragernes skole, ved Waagaardsløkka, lå også en slik bane. Den hadde grus om sommeren og ble forvandlet til skøytebane når kvikksølvet krøp nedover. Den var skolebanen for oss som gikk der, med gymtimer som inneholdt lengde- og høydehopp vår og høst, og skøytetrim i vintermånedene.

Én gang dro vi også dit på en av våre sedvanlige søndagsturer. Med venne-familier, tanter og onkler og fettere og kusiner. Broren min og en av kusinene var små og satt fremdeles i vogn. Men de må ha kost seg, for de ble trillet rundt på isen, i ganske mye større fart enn den vanlige fortausfarten.

###

Mamma lagde kakao og bakte boller som vi hadde med. Det vil si, bollene hadde hun for lengst bakt og frosset ned. Så var det bare å varme opp for niste. Og ingenting smakte vel bedre enn kakao og varme rosinboller etter en god stund med skøyter på beina. Ungene stimlet rundt muttern på banen, hun hadde en diger pose full med boller og delte raust ut til kjente og ukjente.

Alle gikk på skøyter; små barn, litt større barn og de voksne. Mennene hadde hockeyskøyter og damene hadde kunstløpskøyter, unntatt tante, hun hadde bandyskøyter. Pappa hadde nok med å fotografere, tror jeg, men gikk også på skøyter. Han hadde både hockey og lengdeløpskøyter, med sistnevnte som favoritt, men på Waagaardsløkka passet det nok best med hockeyskøyter.

Hvis turen derimot gikk til Kloptjern, tok han med lengdeløperne, og viste frem gamle kunster. Jeg var kjempestolt av pappa som gikk på sånne fine skøyter. Han var den eneste på lengdeløp, og han hadde gått aktivt  i unge år med selveste Finn Hodt som trener. Pappa kjente at på til Sten Stensen og mange av de store gutta, så her snakker vi. Jeg var superkry.

LES OGSÅ: «Skiglede, råtten snø og kattejakt i påskeferien»

Det er mange fine og gøyale minner både fra Kloptjern og Ormtjern, på snøløse vintere. Ellers var det alltid langrennsturer som sto øverst på helgeaktivitetslista for mine foreldre. For ut på tur kom vi alltid, enten innover Drammensmarka eller på Konnerud.

De gangene vi dro på skøytetur var nok de beste, skøyter var mye morsommere enn langrenn. Litt mindre anstrengende og litt mer lek, tøys og tull. Og spesielt turene til Kloptjern var ekstra stas, for der myldret det av folk – hele bydelen gikk på skøyter. Alle hadde sekker med termos, niste og ekstra ullsokker, det var nærmest en camp inne langs land.

Det ble spilt bandy, blanda lag med barn og voksne. Det morsomste var å gå på langtur innover, så langt man kunne komme. Pappa suste av gårde på lengdeløpere, jeg husker lyden av skarpe skøyteegger på isen, litt bulder og brak, og litt skummelt – det var jo dypt vann under isen!

Men tilbake til banene. På Løkkebergene hadde vi altså Kjappen, som ble flittig brukt da vi gikk i barnehagen. Av og til gikk vi med skøytene på beina selv om vi ikke var ute på isen. Men da vi gikk inn på skifersteinene i barnehagegarderoben for å gå på do, fremdeles med tremeier spent på Cherroxene, våkna tante Randi og de andre voksne. Så ble skøytene tatt av utafor.

LES OGSÅ: «Bowie i bobledress og Bond i bakken»

Da vi hadde blitt litt større fikk vi danseskøyter, og etter enda et par år avanserte vi til kunstløpskøyter med pigger på meiene. Det var veldig viktig hvor mange pigger, og selvsagt om å gjøre å ha flest. Vi hadde plastbeskyttere så ikke meiene skulle bli sløve, og vi hadde hvit pusepels med glidelås utenpå kunstløpskøytene, de beskyttet mot kulde, men stivfrosne tær fikk vi uansett etter et par timer på isen.

Det var kjempestas med alt dette ekstrautstyret, og vi hadde gjerne skøytene knyttet sammen i lissene, så de kunne henge rundt halsen da vi gikk frem og tilbake til banen. Noen hadde sekk, men da var det jo ingen som kunne se at de var på vei til eller fra banen.

Kjappen ble etterhvert en saga blott, for kule 13-åringer som ville ut i verden. Med skrekkblandet fryd gikk vi ned til Brakerøyabanen, som var mye større og flottere enn Kjappen, med flomlys på kveldstid. Lyset var sjelden på hvis det ikke var kamp. Og der gikk de tøffe gutta, de som bannet og dribla, og suste av gårde fortere enn vi kunne snu oss. De hadde hjelmer, munnbeskyttelse og bandykøller. Det gjaldt å holde seg bak plankesperringene langs kanten.

###

Fra stuevinduet kunne vi se om det var lys eller ikke på Brakerøyabanen. Og om ikke flomlyset var på, fikset min storesøster det. Hun hadde nemlig en skiftenøkkel, godt polstra med teip, og klatra opp til     boksen på lysstolpen og skrydde på bryteren. Og det ble lys!

En gang i 1980 var det vekk med pus og pigger, da jeg fikk Ballangrud lengdeløpsskøyter i 14-års gave. De hadde stått øverst på ønskelista i et par år, etter at skøytefantomet Eric Heiden plutselig vant alt som var å vinne. Jeg kom liksom litt nærmere min store helt med egne lengdeløpere på beina. Men karrieren ble kort også for meg, Heiden og jeg la opp omtrent samtidig. Undertegnede gikk kun et par ganger på Kjappen.

Men den korte banen egnet seg ikke særlig for lengdeløp. Jeg dristet meg til å gå én gang på den flotte banen på Marienlyst, men der steg redselen i takt med farten. Dessuten var jeg livredd for om noen kunne se meg. Ferdighetene hang ikke helt sammen med de flotte skøytene jeg hadde. Så da la jeg skøytene på hylla. For godt denne gangen.

Mer fra Dagsavisen