Mer enn bare røverhistorier i Drammen Sjømannsforening

– Det snakkes jo mye om sjøfart. Praten går livlig, og vi har hatt mange gode foredragsholdere innom. På det siste spisemøtet vi hadde handlet det om tungtransport på spesialskip – det var ordentlig spennende, og om aktuelle ting. Så det er ikke bare røverhistorier fra gamle dager! sier styremedlem Svein Stubberud. Helt fram til på femti- og sekstitallet var det slett ikke uvanlig for unge drammensere å mønstre på en båt for å komme seg ut i verden. Flere av dagens 204 medlemmer er slike tidligere sjøulker som har møtt hverandre igjen etter mange år nettopp i Drammen Sjømannsforening (DS), som i år feirer 175 år.

Lettmatrosliv

Som naturlig utførselsåre og foredlingssted for trelast fra daler og innland, var Drammen lenge den store sjøfartsbyen i Norge. I 1835 hadde Drammen 1.456 inn- og utklarerte skip, mens Bergen hadde 1.140 og Christiania 1.006. I 1850 var Norge verdens åttende største sjøfartsnasjon, og mange av drammensredernes skip seilte på verdenshavene.

Fra da hollendere og engelskmenn hentet og fraktet på sine skip, hadde drammenserne skjønt at det var mye god forretning i å stå for frakt selv, forteller lokalhistoriker Jo Sellæg. Noen ble skipsbyggere og redere, og det ble naturlig å ta med lokale om bord, alt fra utdannede skippere og ned til den minste lettmatros.

– De kunne være helt ned i fjortenårsalderen. Så snart de var konfirmert, kunne de slippes ut, og det er klart dette var det store eventyret. Samtidig var det et tøft liv, sier Sellæg.

Først ombord

Selv om han aldri dro til sjøs, har Stubberud vært kystfartsinspektør og jobbet i cruiseflåten. Han har også vokst opp blant sjøfolk. Faren hans var velferdssekretær i handelsflåten, som handelsdepartementets utsending for å stimulere sjøfolks fritid når de kom til de store havnene. Slik hadde det seg at han vokste opp i New Orleans og New York, og siden fikk en tilsvarende stilling selv. Som sjømannskirkene hadde de baser i havnebyer over hele verden.

– Det var om å gjøre å komme først ombord, for å slå presten! Vi hadde med aviser, arrangerte idrettsopplegg for sjøfolkene og lot dem bytte bøker og filmer, forteller Stubberud. Dagens formann, Stig Nesle, har en mer tradisjonell maritim bakgrunn, bygget på lidenskapen for sjøen som han tilegnet seg da han løp rundt på kaiene i Drammen som guttunge. Etter verneplikt i marinen fulgte Sjøkrigsskolen, og han har vært skipssjef blant annet på MTB før han gikk over i Sjøheimevernet og etterhvert endte i et firma for maritim elektronikk.

Redningsselskap og skole

De to styremedlemmene har nok av stolte øyeblikk å trekke fram, i det som opprinnelig var en forening for saker som betydde mye for sjøfolk og deres pårørende. Mest bestandig mot tidens tann har trolig bidraget til å etablere Redningsselskapet vært. Det var nemlig et initiativ fra DS som var utløsende faktor til at selskapet ble en realitet. 
Vinteren 1891 satte Drammen Sjømannsforening ned en komité som tok initiativ til å danne et lokalt redningsselskap. Samme sommer holdt man et redningsmarked som samlet inn 4.000 kroner, som endte med å skytes inn i det stiftelsesklare Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning. Fire av DS' styremedlemmer var med på å undertegne stiftelsesdokumentene i 1892.

I Kjell Buenes bok «Sjøfartsbyen Drammen», står det at det tragiske forliset til barken Rebecca i Nordsjøen i 1883 var utløsende til at sjømannsforeningen fattet så stor interesse for forsikringsspørsmål og redningsekspedisjoner.

Også etableringen av en egen sjømannsskole i Drammen er sjømannsforeningens fortjeneste. Den ble godkjent av Kongen i 1849 og fikk eksamensrett to år senere.

Og ikke minst: De fikk i sin tid Norges første kvinnelige skipper som medlem.

Kvinnene

I dagens forening er det åtte prosent kvinner, forteller Stig Nesle.

– På overflaten er jo sjøfartshistorien skikkelig mannsdominert, historisk sett. Men det man aldri tenker på, er at hjemme i Drammen var alle kvinnene. Mannen var gjerne ute et drøyt halvår om gangen, og imens skulle businessen gå som vanlig. Hvem i all verden drev det? Det har ikke akkruat vært skrevet  med store bokstaver – det gikk vel liksom av seg selv.
Kvinnene som sto på verandaene og vinket når sjømennene kom hjem har ikke fått den oppmerksomheten de fortjener, slår Sellæg fast.

Utvidet horisont

– I dag er det ikke så mange aktive sjøfolk igjen i Norge, dessverre. Men vi skal leve videre. Med årene har vi åpnet for folk som har hatt en litt videre maritim tilknytning, kanskje jobbet innenfor rederi eller på havna, sier Stig Nesle.

– Jeg sier det sånn noen ganger: Det holder å ha bølger i håret og vann i knea!

Lover «noe helt annet»

Jo Sellæg har en overraskelse på lager når jubileet skal markeres på søndag med et foredrag etter sjømannsgudstjenesten (se faktaboks).
– Alle forventer nok et foredrag de har hørt før – men denne gangen skal de få noe helt annet! sier Sellæg, som sier tittelen «Sjøfartsbyen Drammen» likevel skal være treffende.

Han roser Sjømannsforeningen for at de benytter sjansen til å markere en avgjørende del av byhistorien.

– Hadde vi ikke hatt sjøfarten, hadde vi kanskje ikke hatt noen by. Drammen er basert på eksport av trelast og produkter utifra det, som papir. Byen vokste fram  i overgangen mellom råstoffprodusentlandet Norge og brukerne i Europa. I gamle dager var det én hovedgate i byen – og det var vannveien.
– Sjømannsforeningen er i dag i seg selv en kulturinstitusjon i byen, sier Sellæg.