Med fabrikken Krone Chokolade i Drammen som kamparena

Forfatter Sturle Brustad (54) debuterte i 2007 med romanen «Anarchy in Åmot». Har tidligere publisert på Gyldendal forlag, men gir nå ut boka «Krone Chokolade», med handling fra Drammen, på eget forlag.

Du gir nå ut boka Krone Chokolade, og boka beskrives som en fortelling fra endringssamfunnet og på omslaget står det «Kamproman». Fortell litt om handlingen og hvorfor det er en kamproman. 

– Krone Chokolade er en gammel og ærverdig bedrift som har hatt sin virksomhet i Drammen siden 1904. Men etter en katastrofal internasjonal ekspansjon, ligger den tilbake med brukket rygg. Eierne ansetter en ny direktør som får i oppdrag å gjennomføre en snuoperasjon. Og som det ofte går når ting snus opp ned, mister man fotfestet. Dramaet som de ansatte opplever på jobb, tar de også med seg hjem. Det går på identiteten og selvrespekten løs. Og mens de kjemper for å gjenvinne et ståsted og en balanse, gjør de mye rart. Da blir både jobben og livet en kamparena.

Hva er det som har fått deg til å ville skrive om denne tematikken?

– Det startet med et spørsmål for mange år siden: «Hvorfor er det ingen som skriver om jobblivet?» Det er jo sånn at de fleste av oss har en jobb. Og jobben er viktig for oss, ikke bare for å tjene penger og ha et sted å gå om morgenen, men for å ta oss selv i bruk og være en del av noe større. Ikke mangler det på drama heller: Avisene skriver daglig om nedbemanninger og omstillinger. Endringssamfunnet er her, og alle tankene og følelsene som disse endringene skaper, burde være et eldorado for skjønnlitterær behandling. Men ingen skriver om det. Så jeg tenkte: Det skal jeg skrive om!

I hvor stor grad er handlingen basert på opplevelser fra eget liv?

– Jeg har opplevd dette selv, og de erfaringene bruker jeg i boken. Men de konkrete hendelsene og karakterene er fiktive. Jeg utleverer ikke tidligere kolleger.

Hva slags mottakelser har boka fått?

– Bra! Både bokhandlere og miljøer som jobber med HR ser Krone Chokolade som en spennende måte å tilnærme seg et tema som er aktuelt for så mange. Leseropplevelsene har også vært veldig positive. Anmeldernes dom venter jeg fortsatt på.

Du har tidligere gitt ut på Gyldendal forlag, nå gir du ut på ditt eget forlag, Anarki. Hvorfor det?

– Dette er en bok som brukte lang tid på å finne formen sin, og det hadde ikke Gyldendal tålmodighet til. Så jeg bestemte meg for å gi den ut selv. Og for en forfatter som har spilt i punkband og debuterte med romanen «Anarchy in Åmot», var det ikke tvil om hva forlagsnavnet måtte være.

r mye arbeid har det vært å skrive denne eboka?

– Mye! Åtte år med skriving og omskriving og atter omskriving. Som Ingvar Ambjørnsen sier: «Hvis du ender opp som forfatter, er det noe som har gått seriøst gærent i livet ditt.»

Hvilken bok har betydd mest for deg? 

– Det er så mange, jeg greier ikke å trekke fram bare én. Men jeg er veldig glad i forfattere som evner å håndtere humor. Det er mye vanskeligere enn man kanskje tror. Elling-bøkene til nevnte Ambjørnsen er et godt eksempel. Uten humoren tror jeg ikke vi hadde greid å ta inn over oss dybden og alvoret.

Hva gjør deg lykkelig?

– De små tingene. Sol en vårmorgen. Sene frokoster. En løpetur på sti.

Hvem var din barndomshelt?

– Her blir det dødt løp mellom Fantomet og Ivar Formo.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Håret mitt når jeg våkner.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Drikker champagne.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Er egentlig ikke demonstrasjonstogtypen. Slagord er en fattig og, i verste fall, farlig kommunikasjonsform. Men hvis tilbakeslaget i rettigheter for LHBT-personer som vi ser i deler av verden, hadde kommet til Norge, måtte jeg nok tatt til gatene.

Er det noe du angrer på?

– Ja, men ikke noe som er verdt å nevne.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det fornuftige svaret er vel en heisreparatør, men siden jeg er mer enn alminnelig interessert i løping, må jeg nok velge Ingebrigtsen-brødrene. Gjert må gjerne bli med, han og.