Drammen

Med «Drafn» over havet til Amerika

Knud Knudsen var en av flere drammensere i tet da nordmenn masseutvandret til Amerika. Les hans egne ord!

Drammenserne var med i den første bølgen av masseutvandring til Amerika på 1800-tallet. Drammensskutene «Drafn» og «Preciosa» seilte allerede i 1838 over havet med New York som mål. «Preciosa» var for øvrig første norske skute som rundet Kap Horn 1840. Kaptein på «Drafn» var Thomas Anchersen, en meget dyktig sjømann som var seg sitt ansvar bevisst når han fraktet hundrevis av emigranter over havet mot vest. I alt seilte Anchersen minst ni turer over Atlanteren med «Drafn».

 

Takket være en av passasjerene på den første seilasen vet vi i detalj hvordan norske emigranter kunne oppleve sjøreisen over havet og inn i det forjettede land Amerika. Det var smeden Knud Knudsen fra Gomperud på Konnerud (født i Numedal 1810) som berettet og fikk gitt ut en liten bok i januar 1840: «Beretning om en Reise fra Drammen i Norge til New York i Nord-Amerika». Jacob Wulfsberg var utgiver. Førsteutgaven finnes nå bare i tre eksemplarer. En ny utgave kom i 1926 med den norsk-amerikanske historikeren Olaf Morgan Norlie som initiativtaker og Augsburg Publishing House, Minneapolis som utgiver. Og endelig en faksimileutgave fra 1986, trykt i 233 eksemplarer. Tilrettelagt av Mogens Haaland og Hans Svenne med illustrasjon av Nina Svenne. Denne ble trykket og bekostet av Centraltrykkeriet i Drammen med støtte av kulturstyret i Drammen kommune.

Omslag til opptrykk av Knud Knudsens "Beretning om en reise fra Drammen i Norge til New York i Nord-Amerika" gitt ut av Mogens Haaland og Hans Svenne i 1986, med tegning av Nina Svenne. Baksiden viser Skarpåsen i Numedal, Knudsens barndomshjem. Senere bodde han på Konnerud på gården Gomperud.

Det var motvind da «Drafn» 12. juni 1839 lettet anker i Drammen havn. Dampdreven bukserbåt måtte tilkalles for slep til Rødtangen. Derfra greide en seg selv. Kursen ble lagt sørøstover mot Göteborg for der å ta inn jern som ballast.

Knudsen advarer i sin lille bok mot de jødiske pengevekslerne i Göteborg, han har ikke mye pent å si om dem og anbefaler framtidige utvandrere om å ordne seg i god tid med fremmed valuta i Drammen. Ved Lista så de fedrelandet for siste gang. Kursen ble lagt mot Den engelske kanal, vinden var ikke gunstig for å seile nordom Skottland. Heller ikke i Kanalen var det medvind. De måtte ligge på været og krysse seg fram. De seilte opp mot kysten av Irland og 12. juli kom de ut i Atlanterhavet.

 

Familiebegivenhet midt ute i storhavet: «Min Kone, som var frugtsommelig, blev forløst med en Datter paa en stille og smuk dag».

2. august: «Vi fik Bund paa Newfoundlands Bank, den største og rigeste Fiskerplads i Verden». De fisker og drar opp mye torsk og to store helleflyndrer. Fersk mat om bord!

Det var mye å legge merke til ute på havet: De så delfiner i tusenvis, springhvaler kaller Knudsen dem. Hai observeres, store makrellstim. 23. august fikk de Long Island i sikte. De får los om bord. 26. august ankrer de ved karantenestasjonen. To dager går med til formaliteter og storvask: ferskvann.

Så bærer det opp i byen. Overveldende: hus med sju-åtte etasjer. Bygget i huggen marmor. Dampbåter, hjulbåter i et større antall enn de noen gang har sett. Og her er drammensere i byen: kaptein Tybring, en bror av fru Horn og fru Blich, John Brons, sønn av en mann på Tangen.

 

De ordner seg med reise til Illinois for 14 dollar, voksenbillett. De damper opp Hudson-elva. Så over land med «dampvogn» (tog?) til Erie-kanalen, 363 miles lang med en mengde sluser. 6 dager tok kanalfarten fram til Buffalo, mengden av fabrikker, dampbåter overalt, fyrt med ved. Rochester; der treffer de numedølen Ole Aasland og selvfølgelig garve-mester Christian Knudsen fra Drammen. Til Chicago, så til Rock Run, Illinois, men drar videre og slår seg endelig til ro i Wiota, Wisconsin. Ro? Knud Knudsen er en aktiv mann: da nyheten kom i 1848 om gullfunn i California, Sutters Mill, Coloma, ble han gullgraver: en «forty-niner» som dro til California Trail i 1849. Men vi vet ikke om han fant noe særlig gull der borte. Han tar initiativet til at en skal få over en prest fra Norge; en skikkelig norsk lutheraner, det var så mye rart av religiøse folk i det nye landet.

Familien talte to voksne og tre barn da de dro fra Drammen, en datter kom til på overfarten. I det nye landet fødte mor Johanne fra Lier ytterligere 5 barn: John, George, Edward, Russel og Electa, amerikanere født i Amerika.

Så er det ikke så mye mer å si om Knud Knudsen. Vi vet lite om hans senere liv og levnet. Han hadde et trykkeri i La Crosse der den norskspråklige avisen «Amerika» kom ut. Vi skulle tro at om en ville vite mer, så er det trolig stor, nålevende etterslekt som kanskje kunne fortelle. Men vi vet at han døde 10. oktober 1889 og ligger begravet på Miller Cemetery i Wiota, et lite sted i Wisconsin.

Smeden Knud og hustruen Johannes livshistorier er typisk for de hundretusener av norske som emigrerte til Amerika. Vårt lille land bidro med til sammen 900.000 innvandrere, riktignok over mange år, men likevel et utrolig stort tall i forhold til et folketall på tre millioner.

Mer fra Dagsavisen