Maud blir dronninga av Tofte

Et drøyt år etter at brødrene Gudbrand, Espen og Franz Tandberg Eiendom kjøpte ut Södra av havna i Østnestangen, der Hurumhavna båtforening disponerte 120 båtplasser, kan den nye dronninga av Tofte ventes – anslagsvis sent i august 2018. Hovedhensikten med oppkjøpet var nettopp å skaffe ventehavn til Maud, og det meste av restaureringsarbeidet som skal utføres vil bli utført i Tofte. Den eventyrlige redningsdåden som så langt har pågått i seks år, er nemlig langt fra ferdig. Målet om å få skipet på plass som museum i Vollen i Asker, der det ble bygget, vil kreve byggetillatelse og etter det minimum halvannet års byggetid, anslår Gudbrand Tandberg til Dagsavisen Fremtiden.

– Vi ønsker å gjøre Maud tilgjengelig for publikum i tida den ligger i Tofte. Planene rundt dette blir knadd ferdig nå i løpet av vinteren, og arbeidstittelen på besøkssenteret er «Maud Contemporary», sier Tandberg. Han tror det vil bli et spennende trekkplaster for hurumtettstedet i de årene Maud vil bli liggende.

– Vi jobber sakte og sikkert fram mot en byggesøknad til Asker kommune, men har bevisst holdt igjen til vi vet hundre prosent sikkert at vi har Maud tilbake i norske farvann.

Overtok drøm

Det var alt i 1990 at Asker kommune kjøpte den havarerte Maud fra Hudson Bay Company, med plan om å få skipet hevet og returnert til Norge. Da prosjektet strandet, var de tre brødrenes interesse for «det glemte polarskip» vekket. De vurderte å ta over, men det ble med tanken. – Men da vi ca. 20 år senere kjøpte Gamle Vollen Handelsted, dukket disse noe «ville» tankene opp på ny, forteller Gudbrand Tandberg – den eneste av de tre som kan skryte på seg seilerfaring, etter en Atlanterhavskrysning i 1990.

I 2010 hyret brødrene barndomsvennen Jan Wanggaard til å lede prosjektet som fikk navnet Maud Returns Home, og var villige til å satse 20–30 millioner kroner på det ambisiøse og høyst fantasikrevende forsøket. Hva regningen ender på er imidlertid langt fra klart. Med kapital fra moren Ingunns tekstilimport i kjeden Madam Blue, har familiefirmaet drevet med eiendom siden 1985. Selv om lite kan matche Maud-prosjektet, er rehabilitering av eldre og forseggjorte bygninger «med historie og sjel» ikke ukjent for brødrene, som blant annet kjøpte Frognerseteren i 2003.

– Vi synes det er gøy å skape, få ting til å «rulle», se resultater. Med Maud er det ganske likt, bare mer ekstremt. Det sier seg selv at dette er spesielt krevende, og derfor er det da også desto mer fascinerende om vi lykkes, sier Tandberg.

Avkobling på stillehavsøy

Prosjektets nettside maudreturnshome.no gir et fascinerende innblikk i den kreative prosessen Jan Wanggaard har tenkt ut og ledet, på vei mot øyeblikket sommeren 2016 da den karakteristiske baugen brøt vannoverflaten i en bukt som er vinteråpen kun fire måneder i året. Industridesigneren, som også har vært verdensmester i brettseiling, har som filosofi å jobbe med enkle, manuelle metoder framfor teknologi, store maskiner og voldsom kraft. Tenkning, estetisk sans og respekt for håndverket og omgivelsene er kjernen.

– Det hele kan være nervepirrende, om man vil. Alt vi kan gjøre er å prøve å se for oss til enhver tid hvor innsatsen bør settes inn for å sikre oss et steg videre. Vi er en liten gruppe som bringer en svær tung gjenstand ut av isødet og en lang vei over havet, på en enkel måte uten mye administrasjon og byråkrati. Vi er i praksis kun fire personer som lever dypt inne i prosjektet. Bak oss har vi Tandberg Eiendom som har gitt meg og oss all verdens tillit gjennom disse årene. Ubeskrivelig viktig, sier Wanggaard, som typisk nok befinner seg på en øy i Stillehavet når Dagsavisen Fremtiden tar kontakt. Her gjør han et lite studium i tradisjonell båtbygging – en liten vinteravkobling, som han uttrykker det.

– Nyttig for framtida

Nettopp båthistorie og vårt eget lands rekke av nysgjerrige oppdagere tror Wanggaard kan gi et vellykket Maud-prosjekt ekstra verdi.

– Norge har flere tusen år med utvikling av båtbruk, og det er vel noe av det mest spennende og unike vårt land kan stille opp med av utøvende kulturhistorie. Historien er full av spenning og vakker kunnskap utviklet gjennom generasjoner med nedarvet spesialkompetanse. Et menneskeliv blir kort i en slik sammenheng, men som vi vet kan et menneskeliv føles ganske så langt og omfattende. I vår tid blir det ikke mulig å utvikle kulturer med slik stabilitet og tyngde, da alt er i så rask endring at vi aldri rekker å bygge erfaringskunnskap. Det blir i størst grad kun prøving og feiling, før noe nytt skal erobres, sier Wanggaard, som tenker på vårt moderne kommunikasjonssamfunn som like uutforsket som de endeløse islandskapene polarheltene bega seg inn i.

– Vi er på sett og vis igjen på et steinaldernivå, bare med et nytt landskap som vi skal gjøre oss kjent i. Jeg tror folk flest kan ha stor nytte av å bli bedre kjent med vår egen kulturhistorie, sier han.

Utover en kort periode i ungdommen på en rekebåt på Konglungen som trålet på Breiangen, er Hurum nokså uutforsket for asker-unikumet. Nå ser han fram til å komme dit med Maud og gradvis gjøre hennes historie tilgjengelig for publikum.

– Dette blir en spennende periode hvor vi kan utvikle ideer rundt det fremtidige Maudhuset. Vi vil bygge et midlertidig hus over Maud der hun ligger på flåten «Jensen», sier Wanggaard.

– Døde som en bitter mann

Hva kan det bety for kommende stor-Asker – og norske historie- og ekspedisjonsinteresserte – å få Maud hjem?

–Vi tror det ligger et stort potensiale i dette. Langt større enn det vi selv innså når vi dro i gang det hele i 2011.  Historien om Maud inneholder lag på lag med spennende stoff som vil fascinere langt utover de som er polar og ekspedisjonsinteresserte .   Eksempelvis var Maud det eneste skipet Roald Amundsen selv fikk bygd og det trolig som den sterkeste og mest robuste treskute bygget i historien,  er jo i seg selv en ukjent sak for de fleste.  Selve Maud – ekspedisjonens vitenskapelige betydning er jo også noe som har gått i den allmenne historiske  glemmeboken. At Amundsen trolig hadde en lønnlig håp om å finne ukjent land i Arktis , «bakenfor» Nordpolen  gjorde jo hele ferden til et potensielt eventyr med lykkelig slutt , men dessverre skulle det jo ikke gå slik, sier Gudbrand Tandberg.

– Vi ønsker selvsagt å formidle Maudekspedisjonens eventyrlige ferd og bruke  moderne verktøy i denne fremstillingen, men også vektlegge skipets symbolske kraft og fysiske tilstedeværelse.
Maudhistorien er også viktig i formidlingen av den mørke siden ved Amundsens skjebne som ikke så mange kjenner til. Amundsen døde som en bitter mann, og følte i stor grad at Norge
landet som han elsket og æret i all sin virksomhet hadde snudd han ryggen, utfyller Jan Wanggaard.
I deres øyne er Maudprosjektet også en formidler av denne sterke historien, og han håper et fremtidig Maudhus skal gi Amundsen den oppreisning han fortjener.

– Roald Amundsen , Maud og Maud-ekspedisjonen var alle i front på hver sine felt. Håpet er å få formidlet litt av den betydning dette hadde i sin tid, få gitt Maud sin rettmessige plass i historiebøkene og kanskje få sådd noen inspirerende frø hos besøkende som kan gi frukter på andre områder i samfunnet, eller hos den enkelte, sier Gudbrand Tandberg.

Jan Wanggaard har allerede kjent grundig på hva som skjer når et vår tids menneske plutselig stilles overfor den historiske skuta for første gang. Mens det tok tid fra han ble forespurt av barndomsvennene om å bidra i 2010, skjedde noe helt spesielt den julidagen i fjor da Maud igjen så dagens lys.
– Jeg vokste inn i oppgaven over tid, og skapte min ide om hvordan det kunne utvikles. Jeg så vel for meg noe fint som kunne vokse ut av historien og dette skipets reise, og alle de små og store historier det bærer i sin fyldige formfulle kropp. I dag vet jeg jo at det innfrir i mye sterke grad og på helt andre måter enn hva jeg kunne ha drømt om på forhånd.
Noe skjedde da skipet steg opp av havet – alle som var til stede disse ukene forstår hva jeg mener, og de som ser skipet for første gang nå etter at hun er hevet kan også se det. Hun bærer historien bare slik en dronning kan gjøre det. Dette er langt fremme i den historien vi har vært med på og ikke minst menneskene før oss. Ishavet bærer en ubeskrivelig skjønnhet som ingen slipper unna å bli fanget av om man først seiler inn, sier Wanggaard..