Tom H Dalbak er aktuell med romanen "Den sjette smak", om fransk kjøkken og kjærlighet. FOTO: KATRINE STRØM

Matsnobbisme på menyen

DRAMMEN: Tom H. Dalbak takker oppveksten på Åssiden for at han aldri spiser jålete tolvrettere. Og fransklæreren for at han ofte oppgraderes når han leier bil.

Romanen «Den sjette smak» starter i en by langt oppe i fjellene i Provence, det sies aldri hvor, der ingen egentlig noen gang stopper. Den har et torg og en katedral, og det er i grunnen alt - om man ser bort fra den obligatoriske lokalrestauranten. Der driver Max Bergmann sin geskjeft, selv om han er økonomisk fri til å ikke gjøre noe som helst, takket være månedlige overføringer fra en grunnrik far. Men Max bestemmer seg for å benytte gastronomi (og en Michelin-kokk) for å kapre sin voldsomme forelskelse, Émilie. Hans andre strategi, å kjøpe hennes håndlagede keramikk, skaffer ham bare endeløse mengder tallerkener.

Ideen oppsto da Dalbak med familie ankom en lignende landsby på en av sine mange ferier i Frankrike.

- Det var sent på dagen, og vi fikk ordnet oss et enkelt hotellrom før vi fant veien til restauranten, der vi opplevde å få servert et vanvittig godt måltid. Men jeg fornemmet en knute på tråden mellom kokken, som var usedvanlig blid, og innehaveren, som så ut som om han overhodet ikke hadde lyst på gjester.

- Hvorfor er HAN her? husker jeg at jeg tenkte om kokken. Hvordan kan han lage så god mat på et slikt sted?

 

Dandert på brustne drømmer

Franskmenns forhold til mat, måltider og råvarer gjennomsyrer alt de gjør, og ikke bare fiffen, har Dalbak observert. Hva og hvor man skal spise former folks hverdag på en helt annen måte enn her.

- I boka forsøker jeg å si noe om avstanden mellom skikkelig god mat - og matsnobbisme. Der jeg vokste opp, på Åssia, var mat noe man spiste for å bli mett. I Frankrike fant jeg gleden god mat kan bringe.

- Både gourmet-fransken og kjøkkenanvisningene virker meget overbevisende. Det virker som du kjenner kodene?

- Du kan si det sånn: Jeg har smakt «skum».

- Men du er altså ingen matsnobb selv?

- Det må ikke bli for mye! Et sted i boka «servert på en seng av brustne drømmer». Det er lett å havne i den andre grøfta.

- Det lukter altså mer av et oppgjør med nyrike nordmenn, enn med det franske kjøkken?

- Ja, det kan du kanskje si.

Kapitlene i boka er satt sammen som i en tolvretters meny. Fra den selvsagte starten «Champagne», via «Glasert fasanbryst og artisjokkhjerter på en seng av spinat» til finalen: «Karamellissert litchiparfait med bringebærskum og mint». Underveis har han oppdaget mannen bak det som betraktes som gastronomiens bibel, nemlig universaltalentet Jean Brillat-Savarin, som døde i 1826.

- Han er nesten uhyggelig morsom, og skriver ting som «Gå ut i skogen og skyt en due. Pass på å velge det låret dua sitter på, der finner du det beste kjøttet», siterer Dalbak fritt.

- Hvor ofte spiser du tolvretters middag?

- Aldri.

- Hvis du skulle «anrette» boka til noen, hva hadde du servert den med?

- Det måtte vært froskelår til forrett, så en sørfransk cassoulet med andekjøtt, pølser og bønner. Og ost i stedet for dessert.

 

Døde hester gir fin bil

Kanskje litt overraskende er ikke Dalbak spesielt franskkyndig.

- Men jeg har to setninger jeg ofte bruker, og som har åpnet dører for meg Frankrike rundt, betror Dalbak oss.

Det var hans gamle fransklærer, lektor Rønning på Drammen Gymnas, som det het den gangen, som tildeles den tvilsomme æren for det som er blitt sittende i Dalbaks språksenter.

- Før vi reiser ned, bestiller jeg en liten og billig bil på nettet. Men i stedet for å gå rett til utleiedisken ved ankomst, tar vi en kaffe og venter helt til køen er slutt. Når jeg da serverer mine to setninger, hender det ikke sjelden at vi kjører ut med en flott Renault av en viss størrelse! røper forfatteren.

Hva setningene er?

«Le cheval est mort, mais la vie doit continuer». Og «La vache noire habite derrière l‘église». (Hesten er død, men livet må gå videre. Og: Den svarte kua bor bak kirken)

katrine.strom@dagsavisen.no