Matauk og tyttebærpoliti

Bare en uke etter krigsutbruddet september 1939 ble det innført rasjonering på sukker og kaffe. Mange husket rasjoneringen under 1. verdenskrig. De som var barn 1914 til 1918 husket spesielt den dårlige margarinen som klebet seg så ekkelt til ganen. Nå var storkrigen der igjen, panikken bredte seg og hamstring av matvarer tok til i stor stil. Den enkelte kolonialkjøpmann så seg tvunget til å innføre uformell rasjonering, det gjaldt å fordele det en hadde på en rettferdig måte. Svartebørs oppsto og folk byttet til seg matvarer mot verdigjenstander de nå innså at de måtte greie seg foruten. Nå ble maten aller viktigst.

Ordet matauk kom på alles lepper, alle innså at de måtte gjøre noe aktivt for å sikre seg levnetsmidler. Landmannskontorene fikk et renn på dørene; folk var ute etter frø til alskens grønnsaker. Bøndene fikk storsalg på settepoteter. Gartneriene solgte grønnsaksplanter i stor stil. Kjøkkenhagene ble sterkt utvidet for dem som hadde muligheten til det. Og folk som ikke hadde den muligheten, særlig i byene, leide seg jord på landet for å dyrke sin egen mat. Parseller ble disse leide jordstykkene kalt. De mest iøynefallende plantene i hagene var tobakksplantene. Tobakk var som alt annet sterkt rasjonert. Tobakksplantene ble derfor stelt ekstra godt med. Aldri ble matjorden i vårt land bedre utnyttet enn under den tyske okkupasjonen 1940-1945.

Frukttrær og bærbusker ble kjøpt og plantet ut i stort antall. Frukten og bærene ble omhyggelig konservert, spist og tatt vare på. Ingenting gikk til spille. Folk fikk ny kunnskap og et forhold til plantesykdommer som meldugg på solbær («sollebær»), krusesyke på gulrot («Gullerot») og tørråte på potetene. Særlig var tørråten fryktet. Fikk du den på potetene dine var hele avlingen spolert. Med sakkyndighet diskuterte nå folk flest de forskjelligste potetslag. Til og med barna hadde oppfatninger av hvilke potetslag de likte best. Favorittene var poteter med rødlig og gulelig farge, pimpernell og ringerikspotet. Rutt het tidlig-poteten og den ble gjerne satt sammen med de andre slagene. Når potetgresset vokste til, var det alltid lett å se hva som var tidligpotet for der var graset størst.

Kjøtt og egg måtte folk i stor utstrekning skaffe seg selv. Å holde kaniner ble vanlig; det var kaninbur bak hvert et uthus. Også her ble mange eksperter på de forskjellige rasene. Vanlige raser var hollandsk kanin, belgisk kjempe og vedder, den siste med hengeører. Barna stelte med kaninene sine og nektet å spise dem. Egne kaniner ble byttet bort og til gjengjeld fikk en igjen kaninslakt fra naboer. Det kunne spises. Høns holdt de som hadde mulighet til det. Egg var en kostbar vare. På svartebørsen kunne et hønseegg bli betalt med en krone. De som hadde tilgang på skyller, holdt gris. «Villagriser» ble vanlige. «Grisebiler» kjørte rundt og solgte smågris til folk for oppdrett. Det gjaldt å få dem så store og feite som mulig. De ble slaktet før jul på fullmåne. Ungene rørte i blodbøtta og fikk blodklubb til middag som belønning.

Ulovlig jakt var en meget risikabel måte å skaffe seg kjøtt på. Ble du tatt med våpen i hånd, var du ille faren. Etter hvert som okkupasjonsårene gikk, ble det smått med ammunisjon. Snarefangst var utbredt; til og med trosten ble fanget og spist. Kramsfugl het det når den kom ferdig tilberedt på middagsbordet.

Folk kjøpte sildetønner og begrepet «sill og potitt» ble vanlig. Byfolk sto i fiskekø, mens folk på landet fisket selv i bekker, elver og tjern. Laks var gjevest der den kunne fiskes, ørret og abbor ble fisket med mark og garn. I innsjøene ble det tatt gjedde og sik.

Aldri er det blitt plukket så mye skogsbær i Norge som under okkupasjonen. Tyttebærtrafikken ble legendarisk. Den var strengt datoregulert og det resulterte i de rene folkevandringene når bærsleppet fant sted. Egne kontrollører, populært kalt tyttebærpoliti, passet på at ingen tjuvstartet. Og ble du tatt for det, ble bæra nådeløst konfiskert og du ble ilagt bot. Det var bare tyttebæret som var gjenstand for datoregulering. All annen bær kunne du plukke når det passet deg. Multa var selvsagt aller gjevest. Den kunne ikke datoreguleres fordi den modnet til forskjellige tider. Men å plukke kart var helt ulovlig den gang som nå. Det gikk vandrehistorier om folk som det ble påstått gikk på multemyra og slo med ljå og raket sammen karten med rive. Det har vel knapt hendt noen gang, men slike historier ble likevel fortalt med grøss og gru. Alle multeplukkere, den gang som nå, amatører som proffe plukkere, vet at å plukke kart er det ingen vits i; det blir bare stein av det. Like sikkert som høsten kom, kom historiene om at det var sett bjørn både her og der. Som regel var historiene om sett bjørn løgn og beregnet på å skremme folk fra å begi seg ut på myrene for å pelle multe. «Multebjørn» ble slike «dyr» kalt.

I drammensdistriktet hadde folk nok av skogsterreng å ta av når bæra skulle plukkes. Hele Finnemarka lå der, Vestskogen lå der, skogene i Modum og for all del Holleia oppover mot Ringerike. Folk tok gjerne toget oppover. Noen skiftet tog i Vikersund og gikk av på en av stasjonene på Krøderbanen.

Men maken til folkevandringen til Sokna hadde vi ikke i Drammen og distriktet rundt. Siste bærsesongen under krigen var høsten 1944. Da åpnet sesongen for tyttebærplukking 9. september. Fra Oslo ble det satt opp ekstra «bærtog»; alle tilgjengelige vare- og personbiler ble brukt, til og med likbiler ble benyttet. Busser og lastebiler var det forbudt å bruke, de fleste øvrige biler gikk på generatorgass; bilparken under krigen gikk på «knott», det er små trebiter som ble brent i generatorer som avga gass til motoren. Det var streng bensinrasjonering.

Men hovedmengden av bærfolket tok seg fram med sykkel. Tusener av syklister tråkket målbevisst av sted mot Sokna og de store furumoene oppover mot Strømsåttsbygda. Det året, 1944, var 9. september på en lørdag. Allerede torsdag og fredag var de fleste på plass for å være klare når «startskuddet» gikk lørdag morgen. Folk lå i telt og fylte alle låvene på Sokna til trengsel. Da Johan Knuteplassen, som drev den lokale bussruta fra Sokna til Strømsåttsbygda, fikk se disse hordene av bærplukkere, utbrøt han forskrekket: «Det er som å se gresshoppene i Egyptens land!» Han hadde nok lest Bibelen, den karen!

Og forunderlig nok: Alle fikk sitt, det var et godt bærår i 1944. Det ble plukket 70, 80 tonn med tyttebær den helgen i Soknaområdet. Men noen lurte seg unna: noen kjerringer hadde sendt mannfolka sine av gårde for å plukke tyttebær. Det gadd de ikke, satte seg til borte i et skauholt, gjorde opp bål og spilte kort. De kjøpte seg noen liter tyttebær, blandet skogsrusk i bæra for å lure madamen hjemme.

Ja, sånn var det. Neste bærsesong var det fred, men sukkeret var fremdeles rasjonert.

roenniksen@online.no