Langsomt ble landet vårt eget

Mange vil sikkert huske professor Sverre Steens radioforedrag fra 1967 der han blant annet fortalte om de første jegere og sankere som slo seg ned i områdene som tusener av år senere skulle bli til Norge. Vi låner hans overskrift fra den gang, fordi den er både god og dekkende og fortjener å bli frisket opp.

De første vandringsmenn kom til landet fra øst inn i Finnmark. Nordsjøen var fast land, tundra. Jegerfolket der krysset Norskerenna, lokket av landet i nord, fjernt i sol og dis. Det er også spekulert i om mennesker kunne ha overlevd siste istid på øyene lengst vest, landisen nådde ikke dit ut.

Kan vi forestille oss disse jegerne når de kom roende med sine uthulede stokk-båter inn fjorden vår for åtte-ti tusen år siden? Fjordnivået 60 meter høyere enn nå, folkene om bord ivrig speidende etter viltet, både på land og sjø? Boplasser med god utsikt og friskt bekkevann – og kanskje en heller til å søke ly under?

LES OGSÅ: Helleristninger, krig og barnerov

Den eldre generasjon, som da de vokste opp leste bøkene til Bernhard Stokke, «Bjørneklo», «Dag fra skogene» og «Geir den fredlause», kan kanskje lettere forestille seg hvordan de hadde det, disse våre eldste forfedre.

Hva slags språk snakket de, og hvilke forestillinger hadde de om tilværelsen og hva trodde de på?

De satte spor etter seg, bokstavelig talt. De risset og hogget inn bilder av dyrene de kjente så godt, de reneste kunstverk. Trodde de at det ville hjelpe dem i jakten? Og hvordan greide de det, uten verken jern eller stål eller andre metaller. Hva kunne de best bruke da? Jeg ville tro det hardeste av det hardeste av stein: kvarts, kanskje flint som de fant på strendene, fraktet hit sørfra med isen da den trakk seg tilbake.

Disse fortidskunstnerne må ha hatt en veldig tålmodighet. Om igjen og om igjen rispet og hogget de til de hadde oppnådd den dybden de ville ha på stripene. Men så har kunsten deres levd i tusener av år, like til vår tid.

Vi har noen av de flotteste norske helleristningene her i Drammen. Under Skogerveien finner vi de flotteste helleristninger som ingen får se. De ligger under Skogerveien og under gårdsplassen i Skogerveien 8. Dekket til med vilje for å bevare dem inn i framtida. Skogerristningene ble oppdaget i 1930. De vakte oppsikt i nabolaget, og ganske visst, hos naboen over veien fant en også ristninger. En kunne jo ikke stenge Skogerveien, heller ikke rive naboens hus, så ristningene ble dekket til med grus og jord.

Skogerveien er det eneste stedet på Østlandet hvor det både er figurer av sjødyr og landdyr. Er fisken som er innrisset en hellefisk/kveite? Og hvalen, kan det være en nise?

Men Åskollen-elgen overgår de andre ristningene. Den har et praktfullt gevir. Er strekene i kroppen på elgen et forsøk på å gjengi tarmer, magesekk og annet? Jegerne lærte seg å kjenne til dette når de parterte dyret. Åskollen-elgen ble funnet i 1850-årene, så glemt og gjenfunnet på nytt i 1916. Helleristningen er beskyttet av et jernstakittgjerde med port – ulåst. Rødfargen som skulle gjøre det lett å se dyret, er nesten borte. Etter vår mening burde denne spesielle severdigheten i Drammen sikres bedre mot vær og vind. Hva med tak og vegger av glass? Vi synes Drammen kommune ved kulturetaten bør vurdere dette.

Tenker en videre; burde en ikke på lang sikt utarbeide en plan for å få de tildekkede helleristningene i Skogerveien opp og ut i dagen, slik at vi kan se dem? En idékonkurranse om hvordan dette best kan gjøres, er det en idé?

Vi har tidligere skrevet om steinkølla fra Lierbyen, om Hoen-skatten og sølvskatten på Lahell, alle tre oldsakene funnet ved tilfeldigheter. Er det mer som ligger skjult? Sikkert, sikkert. Da gjelder det å vite hvor en skal lete etter steinalderboplassene: Følg sekstimeterkoten, tenk deg hvor du ville hatt boplass; utsikt og friskt vann, bekk, bekkesig. Hellere bør en absolutt være obs på, har noen hatt tilhold der?

Hvorfor ikke benytte interesserte elever til å gå manngard på nypløyde åkre? Det ville være rart om ikke en pilspiss eller skinnskrape i flint ville bli funnet.

LES OGSÅ: Gåtefullt funn fra en fjern fortid

Litt mer avansert er det å leite etter oldtidssaker av metall. Metallsøker er redskapen; vi må da ha noen i Drammen som driver med slikt. Kunne ikke disse folkene stille opp for skoler for å vise hva de driver med og på den måten skape interesse for denne hobbyen. Hobbyen som kan avdekke nye og ukjente sider ved vår fortid.

Gravhaugene må du holde deg unna; du har ikke lov til å grave der; som ukyndig kan du ødelegge spor. Vår spesielle nysgjerrighet gjelder de store gravhaugene ved Husebygårdene, midt på Husebysletta. Hva skjuler seg der? Skip? Prislapp på utgraving: Kanskje 50 millioner.

Hvem skulle ha råd til det?