Korona, karantene & hjemmekontor

De tre ordene ble tidligere forbundet med mexicansk øl, hunder i bur og litt late arbeidstakere. Men ikke nå lenger.

Vi opplever i disse dager en hverdag fullstendig satt på hodet for mange, med større og mindre utfordringer. La meg aller først poengtere at jeg selvsagt er opptatt av alvoret, av at vi alle sammen må vise mot og styrke og samhold, om enn på god avstand, og at vi må overholde regler og råd, så vi bedre kan takle denne rare og skumle hverdagen. Men det byr på utfordringer, også utenom de elementære og mest alvorlige.

LES OGSÅ: Stenger teateret og Union Scene helt til 4. mai

Hjemme-utfordringene er det jeg snakker om. Og her kan det tenkes at noen av dem som lever i til dels store familier, gjerne kunne tenke seg å bytte med enslige. I alle fall av og til! Når våren banker på og sender sine deiligste solstråler, da må vi være hjemme. Inne. Alle sammen. Ja, jo en tur ut i ny og ne er vel greit, men likevel. Studenter og skoleelever har blitt sendt hjem med sorg og smerte over det ene skoleåret som er avbrutt. Hjemmelaget må oppmuntre, heie og trøste. Og det gjør vi selvfølgelig, og vi kan bruke god tid. Det er selvfølgelig mye godt som kan komme ut av en situasjon hvor alle i husstanden må være hjemme. Nettopp det å ha tid til hverandre. Tid for samtaler, felles TV-seing, kortspill, dele flere måltider, snakke og diskutere.

Dette er også tida hvor hjemmekontor blir tatt i bruk – av alle. Sjefredaktør og administrerende direktør i vår egen avis kunne forleden melde fra og holde møter fra sitt hjemmekontor – i klesskapet!

Her i huset er det litt større plass, og ingen trenger å sitte i skapet så langt. Den statsansatte sitter i spisestua, den avisansatte sitter i TV-stua, godt atskilt, i hver vår etasje. I resten av huset ruler ungdom og dyr. Det vil si, bikkja var med meg på skype-møte med redaksjonen i morges. Da han hørte noen utenfor, via ventilluka på veggen, klarte han faktisk la være å bjeffe. Han skjønte at også han må være medgjørlig. Det er jeg sikker på. Ellers er hunden veldig glad for at hele flokken nå er samlet. Og det er nesten sånn at vi slåss om hvem som skal gå lufteturene.

Jeg har også merket en underlig og ganske uvanlig virketrang. Jeg føler behov for å gjøre noe, være i aktivitet, utrette noe, vaske noe, eller lage mat. Jeg har, sikkert i likhet med mange andre, skrubbet badet med Klorin. Jeg sverger vanligvis til økologiske såper, men nå har den stygge blå flaska gjort sitt inntog. Ikke bare på badet. På dørhåndtak, kjøleskap, lister og karmer. Det lukter Drammen kommunale bad og klor i hele huset. Men da jeg tok meg selv i å vaske utgangsdøra utvendig, kom heldigvis min indre stemme fram: «Skjerp deg, kjerring!». (Dessuten er det mange andre steder i huset hvor det mye heller trengs en innsats).

LES OGSÅ: Tidsfordriv i karantenetid

Vi må være rause nå. Gi de unge fri tilgang til alle strømmetjenester, kjør på og betal, for husfredens skyld. Og for å gjøre dagene litt hyggeligere og lettere. For oss tilårskomne er fremdeles TV, altså fjernsynsapparatet, det mest magiske og den beste måten å se levende bilder som filmer, serier og nyheter. Det synes også den statsansatte, så det passer bra at vi har to TV-er plassert i hvert sitt rom. Siden vi ikke er opptatt av å se de samme tingene likevel. Den statsansatte er mest på nyheter og krim, mens den avisansatte helst drømmer seg bort i serier om gamle dager og filmer i sjangeren drama.

De unge ser sine serier hvor det skal være, enten med mac’en i senga, eller på telefonen. Men vi ser på ting sammen, også. Jeg ante ikke at det fantes så mye; «Farmen kjendis», «71 grader nord», «Camp Kulinaris» og jeg vet ikke hva. I en unntakstilstand må man presse seg selv litt. Og det har jeg gjort. Jeg er i utgangspunktet ingen fan av reality-TV – langt ifra vil jeg faktisk si. Men når mor (54) nesten griner når Erlend Elias må dra hjem fra Camp Kulinaris, eller når Kent-Jøran ryker ut fra «Jan Thomas søker drømmeprinsen», da har du gått i reality-fella så det suser.

LES OGSÅ: Eurovision 2020 avlyses på grunn av pandemien

På dag fire, etter den første så-hyggelig-å-være-sammen-hele-tida-følelsen hadde lagt seg, og ikke et eneste rom var folketomt, kjente jeg uroen feste seg. For en som trenger mye alenetid kom panikken snikende, hvor skulle jeg være? Ute pøste regnet, og innesonen var okkupert. Hal-lo? Det svarte fra alle kroker, det var folk overalt. Tre personer kan virke veldig folksomt. Jeg tok på meg ytterjakka og løp ut:

– Jeg setter meg i bilen!

LES OGSÅ: Ikke bli koko av korona