Kona i Litauen forsørget mann i Norge

Han fikk lønn på 123 kroner timen, men måtte betale halvparten inn på sjefens konto dagen etter. Det skulle dekke losji og sitteplass i en bil han delte med fire andre. En dag fikk Andrius Imbrasas (26) nok. Han meldte seg inn i fagforeningen Byggfag, og fikset bolig på egen hånd. Siden i høst har han og broren Deividas (30) vært fagforeningens fremste verktøy i arbeidet med å organisere flere litauiske bygningsarbeidere.

Penger til Norge

Andrius Imbrasas er snekker og gipsmontør fra Litauen, og kom til Norge i 2007. I tre måneder ble han frikjøpt av Byggfag fra arbeidsgiveren Noveta, et datterselskap av NCC. Nå bruker han og broren en dag i uka på å oversette, lage informasjonsmateriell og skape kommunikasjon gjennom kontaktflaten med sine landsmenn. Mange er mistenksomme overfor fagorganisering.

- De stoler ikke på det, få i Litauen er organisert. Hva skal du selge meg, er omkvedet. Fra gammelt av frykter de at fagforeningen bare er ute etter pengene deres, forklarer Imbrasas. Før de får et problem, kan det være vanskelig å se vitsen.

- Vi pleier å sammenligne det med forsikring: Du forsikrer ikke bilen din etter at du har kollidert, sier broren Deividas. Det var han som fikk telefonen fra Litauen der en fortvilet dame ba ham ordne opp for mannen hennes. Han hadde ikke fått lønn i Norge på fire måneder, og var avhengig av at hun sendte penger fra Litauen. Brødrene har flere eksempler på folk som har bodd i bilen i perioder mens de har jobbet i Norge.

Språkproblem

- Vi hadde mange litauere i vårt område som vi på grunn av språkbarrieren har hatt problemer med å komme i kontakt med, sier Helge Breistein, leder i Byggfag Drammen og Bærum, en avdeling av Fellesforbundet. Siden de startet de forsterkede tilbudet i høst har antallet medlemmer fra Litauen økt fra 60 til 120. Rundt hver tredje måned innkalles alle til informasjonsmøte. Ofte møter også samboere og koner opp, interessert i å lære mer om norsk arbeidsliv.

Også sosiale treff med mat og kultur står på planen. Meningen er at de skal sveises bedre sammen. Breistein tror de er de eneste i landet som gjør det slik.

Dilemma å slå konkurs

Mandag kveld var temaet det nylig avsluttede tariffoppgjøret som skal til uravstemning 6. mai. 35 stykker møtte opp. Resultat: Fire nye saker for fagforeningen. En stammer fra en bedrift Byggfag kjenner fra før som har gått konkurs flere ganger. De ansatte har ikke fått lønnsslipper i hele år, og kun fått 3-5000 kroner utbetalt.

- De er i en kinkig situasjon, de har jo ingen ny jobb å gå til, og sier de opp selv får de karantene på arbeidsledighetstrygd. Dermed går de og håper og venter, men kommer i et uføre med husleie. Vi tar sakene med en gang. Den ene bedriften har vi allerede krav på for å slå konkurs, men det er jo andre ansatte også der. Det er et dilemma, det blir liksom ikke hundre prosent uansett hva vi gjør, sier han.

Fra før av har de flere saker der bedrifter har gitt ansatte avskjed på grått papir. De får beskjed om å slutte, uten bruk av drøfting eller formell oppsigelsesprosess slik arbeidsmiljøloven krever. Uten reell oppsigelse møter arbeiderne veggen hos Nav, som da ikke utbetaler arbeidsledighetspenger.

- Disse faller mellom to stoler og havner i en forferdelig situasjon. En gikk påsken i møte helt uten penger, kompiser kom innom med mat og jeg var selv på Nav og søkte akutt nødhjelp for ham, forteller Breistein. Til tross for mer fokus på sosial dumping og endret lovgivning de siste årene, har problemet bare endret karakter, mener Breistein. De store selskapene følger tariffbestemmelser for folk som utfører fagarbeid, men flere underleverandører betaler fremdeles kun minstelønnssatsen de er pålagt.

- Når vi sender brev, svarer bedriftene som regel. Det er jo ofte to sider av en sak. Men et fåtall svarer ikke, og da aner vi ugler i mosen. Enkelte slår seg konkurs, eller bygger ned bedriften til et selskap uten aktivitet og vente på at noen slår dem konkurs, sier Breistein. Han understreker at det ikke gjelder byggebransjen som sådan.

Drar hjem

- Det er en liten gruppe folk som driver sånn, det er ikke noe bilde på arbeidslivet i dag. Men det er disse østeuropeerne som rammes av dette. Deividas og Andrius Imbrasas tror folk fra Balkan har det verst.

Deividas Imbrasas har pendlet i snart fire år: fem-seks uker på jobb og to-tre uker hjemme hos kona i Litauen. Selskapet som lokket ham til Norge innfridde ikke løftene, og Byggfag hjalp ham å få ut feriepenger og lønn før han startet som broren i Noveta, der han trives.

Men nå har den utdannede elektroingeniøren og logistikkmanageren bestemt seg for å flytte hjem.

- Jeg vil starte bilverksted. Det er klart det ville vært mer lønnsomt å gjøre det i Norge, men språk og regler gjør det for vanskelig, sier han.

katrine.strom@dagsavisen.no