Drammen

Komponistgiganten fra Bragernes

Som så mange av byens store, forlot han den. Men 150-årsjubilanten Johan Halvorsen vokste opp - i fengsel! - på Bragernes.

15. mars er det 150 år siden drammenseren, komponisten, dirigenten og fiolinisten Johan Halvorsen ble født. Til sitt femtende år bodde han her i byen og må regnes i den lille flokken av drammensere som kom ut i verden og ble berømte, i alle fall innen landets grenser. For Johan Halvorsens del: Han ble verdenskjent gjennom en av sine komposisjoner, Bojarenes inntogsmarsj. Bojarene spilles stadig på konsertscenene verden over. Norges eldste radioprogram, Ønskekonserten, ble helt siden starten i 1950 innledet med Bojarenes inntogsmarsj, programmets kjenningsmelodi i alle år. De som opp gjennom årene har sett teaterstykket «Reisen til julestjernen» vil kanskje huske at musikken til stykket ble skrevet av Johan Halvorsen. De som kjenner det lille musikkstykket «Veslemøys sang», synes det er vakkert og vemodig.

Han vokste opp på Bragernes, forlot byen 15 år gammel 1879 og kom bare tilbake de gangene han holdt konserter her. Faren døde da han var 4 år og moren da han var 14. Hans livsløp og karriere etter at han forlot byen er i korthet: Elev i brigademusikken under Sperati, samtidig spilte han som fiolinist ved Christiania Folketheater i Møllergata. Han tok fiolinundervisning i Kristiania og Stockholm. I 1885, 21 år gammel, konsertmester i Musikkselskabet Harmonien i Bergen. Reiste til Leipzig og musikkonservatoriet der. Han ville bli fiolinvirtuos; hadde han Ole Bull som forbilde tro? Han fartet til St. Petersburg og Liège i Belgia til han ble ansatt som kapellmester ved Den Nationale Scene i Bergen. Etter at Halvorsen i 1898 ved en musikkfest i Bergen hadde dirigert Concertgebouw-orkestret, karakteriserte Johan Svendsen ham som en «maestro». «Taktstokken ble i hans hånd en tryllestav», ble det skrevet. Han ble kapellmester ved det nye Nationaltheatret (1899), en stilling han hadde fram til 1919, da han i ett års tid ble meddirigent i Filharmonisk Selskaps Orkester. Han døde i 1935 og ligger begravet i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. I 1957 ble det reist og avduket en statue av Johan Halvorsen i Museumsparken.

Men hvordan var livet hans på Bragernes på 1860/70-tallet? Det vet vi en hel del om, han har selv fortalt om det i sine erindringer og i intervjuer. Johan Halvorsen levde sine aller første leveår i en vaktmesterleilighet i byens gamle fengsel (fengslet lå der brannstasjonen med tårnet ligger nå; faren var betjent ved fengslet), så bosted i en liten leilighet i byens nye fengsel til Bragernes gikk opp i flammer ved den store bybrannen juli 1866. Som fem tusen andre bragernesboere måtte familien etter brannen bo i telt eller der de kunne finne husrom i sjøhus, fjøs og staller. En søster, Jacobine Augusta, døde 4 år gammel i 1863 av skarlagensfeber og faren, Bent Halvor Halvorsen døde i 1868, 52 år gammel. Tidlig i 1870-årene flyttet moren, Hanna, og de tre gjenlevende barna (Johan var da 9-10 år) inn i et nybygd «drammenshus», Cappelens gate 33. Huset står der fremdeles, litt tilbaketrukket fra gata.

Hannas yngste sønn, Johan, var litt av en villstyring. Han ble omtalt som en uskikkelig, dumdristig og balstyrig gutt. Først i lek og idrett og i kampen mot «Bragerøkørpen», en guttegjeng fra Brakerøya. Ifølge ham selv var han en meget god akrobat, svømmer og dykker. Han red på tømmerstokker nedover elva og klatret til topps på kirketårnet. Der oppe fra kastet han luen på kjerringene som sto nedenunder.

Derimot verken ville eller ønsket han å være flink på skolen. «Jeg fik en sand avsky for den almueskole jeg blev sat ind i. Jeg undlot på det omhyggeligste at læse mine lekser». Han gjennomførte likevel den sjuårige almueskolen, fikk lurt seg gjennom med fusk. Det forteller han selv.

Men musikk hadde han tydelig talent for. I seks-sjuårsalderen fikk han et salmodikon av sin søster. (Marie Vilhelmine, f. 1854, telegrafistinne) Senere ga søsteren ham en fiolin. En av Johans lærere, også med etternavn Halvorsen, sa da han merket guttens store uvilje mot skolen: - Du får nok holde deg til fela, du Johan! «Jeg er født i 4/4-delstakt og takten er min innerste musikalske ryggrad» var han eget utsagn. Hans første, kjente fiolinlærer ble Christian Jehnigen, en godslig og snill innvandret tysker. Våren 1875 slo han seg ned i Drammen. Her ble han i åtte år først og fremst for å lede det nystartede «Drammens borgerlige infanteriscorps Musik-chor». Det var et halvmilitært amatørkorps der «unge, brave gutter» fra 14-årsalderen fikk tilbud om fri undervisning i musikk mot å spille ved borgervæpningens 12 oppmarsjer i året.

Johans bane videre i musikken var ikke uten bekymringer for mor Hanna. Hun hadde nemlig religiøse betenkeligheter med å la Johan musisere. Jehnigen og til og med prosten Koren måtte minne mor på at David «spillede Harpe» og at Gud måtte ha en mening med Johans åpenbare musikalske talent. Og hva hadde en ikke av musikkinstrumenter i himmelen? For disse argumentene måtte mor Hanna gi seg. Så det ble til at Johan skulle spille pikkolofløyte.

«I løpet av kort tid lærte jeg mig at traktere dette instrument. Fik uniform, våpenkjole med epåletter på og chacot med en stor illande rø fjær i. Nu var jeg ikke til at komme nær av stolthet. Og takket være piccoloen som skar gjennom all larmen, så gjorde jeg mig bemærket så liten jeg var».

Det var fest over Drammen i de dager, forteller han i et intervju i 1928. Musikkorpset var med på å kaste glans over alt som rørte seg av tilstelninger i byen. Ved siden av 17. mai-arrangementene var det St. Hans-fester, skytterfester og «De unges Samfunds Friluftsfest». Så var det konserter m.v. i teateret og selvsagt markedsdagene andre uka i februar. Om vinteren spilte musikken ved Drammen Skøiteklubbs bane på Drammenselva. Og så var det «Haandverkernes Kvindeforenings Basar» og en turnoppvisning «til Indtægt for fattige Børn».

Tilreisende teater- og musikktrupper gjestet byen med opptreden i teatret. Noen av truppene var temmelig eksotiske: Sigøynerorkestret «Zigeunderbanden Kleptomanid» fra Hercegovina, i truppen den skjønne Esmaralda som sang. I de dager skulle byens musikanter trakteres med vått og tørt. Det forekom at dirigent Rehnigen rev seg i håret i fortvilelse over at orkestret hans ikke var i stand til å gi toner fra seg på grunn av musikantenes inntak av øl og brennevin. De hadde det ikke kjedelig i gamle Drammen! Johan forlot byen i 1879. Han prøvespilte for Paolo Sperati og ble tatt opp som elev i Brigademusikken, Kristiania.

Mer fra Dagsavisen