Kommer aldri til å glemme

Per Asle Rustad (56)

Journalist og forfatter bosatt i Solbergelva. Har fulgt Birgitte Tengs-saken i 23 år og er nå aktuell med boken «Mysteriet Birgitte Tengs».

Det er allerede utgitt en bok og laget en TV-serie om Birgitte Tengs-saken. Hva nytt tenker du at din bok kan bidra med?

– I min bok forteller jeg om hele saken og alt som har skjedd gjennom 23 år. Både boka som Bjørn Olav Jahr ga ut i 2015 og TV-serien stopper når fetteren til Birgitte blir frikjent i 1998. I min bok forteller jeg også om de tingene som har skjedd etter det. I tillegg så forteller jeg om hvordan jeg opplevde å være til stede når dette utspilte seg, så det blir jo et litt annet perspektiv. Jeg har også møtt flere av de personene som har vært berørt.

Hvilke nye ting er det som har skjedd de siste årene?

– Det ble gjort nye håranalyser og DNA-tester i 2003. I TV 2-serien blir det lagt vekt på to mulige gjerningsmenn, men de nye analysene som ble utført utelukker disse. Fetteren til Birgitte Tengs ble også testet i den runden, og ble utelukket da. I min bok skriver jeg om en mulig gjerningsmann som ikke ble utelukket og hvor man fikk et treff som viste at han kunne være gjerningsmann, så jeg skriver en del om ham og andre spor som politiet har fulgt opp de senere årene.

Du fulgte saken som krimjournalist i 1995. Var det noe som gikk spesielt inn på deg?

– Det er klart at når du står ved et åsted dagen etter at en ung jente blir funnet drept så er det en helt spesiell opplevelse. Det gjør et sterkt inntrykk, og du blir berørt. Jeg intervjuet også foreldrene til Birgitte tre måneder etterpå og det kommer jeg aldri til å glemme. Også var jeg til stede i Birgittes begravelse. Og det er jo de faktorene der, det som du har blitt berørt av, som gjør at du ikke gir opp å holde på med saken. Det er det som gjør at du prøver å bidra til at man får inn nye opplysninger som kan føre saken videre.

Saken er nå oppe til ny etterforskning gjennom Kripos sin Cold Case-gruppe. Tror du de kan finne noe nytt?

– De har holdt på i snart to år med ny etterforskning og de har ikke klart å komme nærmere en ny gjerningsmann. Det som gjenstår er svaret på nye DNA-prøver. Det kan jo hende de får treff, men da skal de ha flaks. Jeg tror dessverre ikke at vi kommer til å få en løsning på saken, men jeg håper selvfølgelig veldig på det for de etterlatte sin del.

Hva tenker du om TV-serien som går på TV 2 i høst og generelt om det riktig at det blir laget TV av krimsaker?

– Jeg synes det er en god serie. Jeg opplever at de presenterer faktum, bevis og tvil på en måte som gjør at folk kan gjøre seg opp sin egen oppfatning. At saken blir belyst i en sånn serie, det er også visuelt sterkt, folk lever seg inn i det og blir opptatt av det på en annen måte. Og så kan man jo alltid diskutere om det er riktig å gjøre det. Man kan jo bli beskyldt for å lage underholdning av andres ulykke. Men jeg opplever at dette handler om gravende journalistikk. Her tar man for seg politietterforskningen, og ser på om den var god eller ikke, og graver selv fram andre mulige løsninger, bevis. Jeg tenker at det er viktig å gjøre undersøkende journalistikk på denne type saker og at det uten tvil kan bringe sakene videre. Etter serien startet har det kommet inn over 100 nye tips. Men det må gjøres på en nøktern og god måte.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det er når barna mine og kjæresten min har det bra.

Hvem var din barndomshelt?

– Nei, jeg har jo holdt med Manchester City siden jeg var sju år gammel, så jeg tror jeg må si en av spillerne der; Colin Bell. Han var en veldig god fotballspiller, nærmest en legende i klubben. Nå er jeg 56 år og er fremdeles city-fan, så det begynner å bli noen år.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg er rastløs. Det er en yrkesskade! Etter å ha vært i journalistikken siden jeg var 15 år blir jeg rastløs når det ikke skjer ting.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da drikker jeg en utrolig god årgangswhisky. Jameson irsk whisky.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Jeg har aldri vært en sånn som har vært så engasjert. Jeg står jo mest på siden når jeg rapporterer om ting. Men å kjempe for et eller annet som gjør livet bedre for barn, det er noe jeg kunne gjort. Barns rettigheter, beskyttelse av barn.

Er det noe du angrer på?

– Nei, jeg vet ikke. Jeg har aldri angret på så mye i livet egentlig. Eller, jo, det har jeg sikkert, men det tror jeg ikke at jeg ønsker å dele med noen.