Kolonialene som forsvant

Nærbutikkene fantes overalt. Med pant på bakrommet og prislapper på varene – og det var stas å stikke opp på Grette eller å bli med mormor til Bønsnes.

ELISABETH HELGELAND WOLD

 

Nærbutikken var en møteplass, der folk stoppet opp og fikk seg en prat, enten de ville eller ikke. Men tid hadde de. Det føltes som om alle hadde god tid i gamle-dager. Kanskje fordi vi var vant til et analogt samfunn, hvor alt måtte ta den tida det tok. Når vi handlet, la vi varene oppå disken, uten rullebånd. Hun eller han som satt i kassa dro en og en vare bort over disken og holdt på varen mens hun slo inn. Og hun måtte trykke inn flere knapper for å få inn prisen og avsluttet med å legge håndbakken på en stor avlang knapp på siden av alle de små, så kom den rare kassalyden, og varen var slått inn. Så var det neste vare, og så neste, og så videre. Det var en nokså omstendelig prosess, og det tok sin lange tid.

 

Nok tid til at en nysgjerrig ung jente kunne observere; hendene til hun som slo inn, neglene hennes. Hun hadde rosa neglelakk, med perlemorsskimmer, som hadde skallet av på tuppene. Og så hadde hun ringer på nesten hver finger, med en kjempetykk forlovelsesring som største blikkfang. Og så var det han som hadde hår på hendene, til og med på fingrene, og ingen ringer. Og hun med hårnett og lilla leppestift, som alltid tygget tyggegummi, enda hun sikkert var like gammel som mormor. Hennes negler var så lange at det var utrolig at hun greide å slå på kassa.

 

Grette på Toppenhaug var vår nærbutikk. Vi handlet aldri, og da mener jeg ALDRI, andre steder. Unntatt i sommerferiene på hytta. Da gikk, syklet eller kjørte vi til kolonialen på Grimestad eller landhandler Larsen på Mågerø. Det var disse tre butikkene det dreide seg om i oppveksten. Grette, Grimestad og Larsen. Og etter hvert Ingrid Borge på Brakerøya. Der var det kjøttdisk og litt større utvalg enn på Grette. Og av og til var vi med til Bønsnes i Øvre Eikervei på Gulskogen, når vi besøkte mormor. Det var veldig hyggelig hos Bønsnes, og betjeningen husket at vi var barnebarna til fru Nedberg, om vi kom alene. Sånn var det stort sett overalt. Hadde man vært i en butikk én gang, så ble man kjent igjen av dem som jobbet der.

 

Mamma pleide å ringe å bestille varer fra Grette, som kjørte og leverte. Jeg husker hun satt i telefonen med en milelang liste og leste opp. Så kom det to karer kjørende i en gråblå folkevogn varebil. De kjente både oss og huset, så de gikk bare rett inn. Den ene gikk ned kjellertrappen med et par kasser mineralvann. Den andre hadde en stor eske eller to som han tømte for varer. Kjøkkenbenkene i mitt barndomshjem var alltid ryddige, med nok plass til å sette fra seg varer. Karene fra Grette var superraske og vipps så var de ferdige. «Morn igjen!» ropte de bare, og visste vel egentlig ikke om det var noen hjemme. Lyden av skyvedøra som ble dratt igjen, og motorduren når de startet opp og kjørte nedover gata, kan jeg fremdeles huske.

 

Men vi gjorde erend i selve Grette-butikken også. Den lå på det som mange kalte Plysjtorget, eller bare Plysjen. To trappetrinn opp og så en dobbel tredør med glassrute. Inne i butikken sto handlevognene rett inn til venstre. Videre innover kom man helt innerst til kjøle- og frysedisker, og deretter grønnsaker og frukt, som var delikat lagt opp på en veldig skråbenk med speil over, så det så ut som mye mer enn det virkelig var. I speilene der ble det laget mange grimaser og det var et morsomt perspektiv, litt sånn opp ned.

 

På Grette hadde de kaffekvern hvor man fikk nymalt kaffe – en duft som ikke eide sidestykke. Jeg kunne stå ved kaffekvernen i evigheter, å snuse inn. Brød og bakervarer var plassert på hyller rett ved siden av døren som gikk inn til bakrommet. Det var også her man leverte panteflasker om man hadde. Betjeningen plasserte tomflaskene ned i gule eller røde Aass-kasser, regnet ut og noterte på en lapp hvor stort beløp vi skulle få i pant, som ble trukket fra i kassen.

 

Grette var også et slags møtested for oss i tidlig ungdom, hvor vi kjøpte Mandelstang, Cuba og Toppris. Og kokosboller fra Drammens Is. Vi pleide å kjøpe to hver, min venninne og jeg. Én vi spiste på vanlig vis, og en vi knuste inne i posen sin, og så bet vi hull i det ene hjørnet og sugde i oss. Det var også på Grette at en annen venninne for første gang så sin mann. Lite ante hun da at den ene av de to, litt skumle unge gutta som satt utenfor skulle bli hennes samboer – 30 år senere. Grette ble etter hvert solgt og flere andre har drevet butikken. Det har Fevang, Topmat og nå er det Kiwi.

 

Etter hvert ble også Ingrid Borge en butikk vi handlet i, og der jobbet enda en venninne. Det var nesten et supermarked, og Ingrid Borge hadde vært i kolonialbransjen i mange år. Først på Høytorget, siden i Hofgaardsgate på Brakerøya, før hun i 1968 etablerte Ingrid Borges Matsenter i Bragerhagen.

 

Den siste kolonialen jeg handlet i var den lille Ligo-filialen i Konnerudgata. Varesortimentet var tilpasset oss som bodde i nabolaget. Man fikk kjøpt halve agurker og kvartlitere med melk – det bodde mange enslige i blokkene rundt.

 

Blegeberg i Ligo-butikken tok imot flasker til pant i en tomkasse. Han talte opp, og av og til smilte han; «Jaså, har det vært festligheter i hælja?», når panten ble over 30 kroner – i brune flasker. Den største pantegevinsten fikk jeg etter 25-års dagen. I den lille leiligheten var vi stuet 20 venninner som spiste pølser på papp og drakk øl fra flaske. Så da kan man kjapt regne at det kunne blitt mye for Blegeberg å telle opp. Men han fikk slippe – jeg fikk hjelp av en venninne, og vi slepte søppelsekken med tomgodset til en moderne, stor kjedebutikk med panteautomat.