Klump i magen og gummistøvler

AUGUST 1973: Vi fant navnet vårt og hang ranslene på stolen. Foreldre og søsken sto bak i klasserommet, som sild i tønne. Det var første skoledag.

ELISABETH HELGELAND WOLD

 

Vi sto ute i skolegården på Bragernes gamle skole, og ble ropt opp ved trappen foran gymsalen. Men da søsteren min begynte, tre år før, hadde det regnet så de måtte flytte seansen inn i gymsalen. På bildene fra hennes første skoledag ser vi derfor søster i gummistøvler, mens mange andre hadde pensko. (Jeg ble lettet da jeg kikket gjennom bildene til denne reportasjen, og så at også venninnen hennes hadde gummistøvler, så hun liksom ikke var alene om å ha på et såpass kjipt fottøy, på sin første skoledag).

 

Noen andre bilder er knipset nedenfor skolen, etter min første skoledag. Rundt et bord utenfor Park hotell sitter vi, Kristin og jeg. Det var vår aller første skoledag, og vi markerte det med brus og kake på Park. Brødrene våre var også med, og tenkte sikkert ikke så mye på at det om et par år skulle bli dem som startet på sin skoleferd. Mormoren til Kristin sitter også der. Hun hadde tatt turen helt fra Ålesund for å se barnebarnet på den spesielle merkedagen.

At vi nå begynte på skolen sammen var veldig stas og ikke minst trygt. Foreldrene våre fortalte at vi sikkert kom til å bli ropt opp rett etter hverandre på første skoledag, Kristins etternavn begynte på F og mitt på H. Panikken grep meg derfor en smule når en fremmed jente på G snek seg inn mellom oss. Men det gikk greit.

 

Vi sto i skolegården i våre fineste kjoler, og med klump i magen, men bare en liten en. Med bestevenninnen ved sin side, var man godt rustet mot verden. Hun som startet på G, og som ble ropt opp mellom oss, klarte heldigvis ikke lage store splittelsen. Stakkar hun visste jo ikke selv hva hun nesten hadde vært årsak til. Vi ble gode venner med henne etter hvert, og G´en var ingen trussel i årene som kom.

 

Rektor var ny av året, så også tittelen. Tidligere hadde det hett overlærer. Ved hans side sto de tre lærerne, eller lærerinner som det het tidligere. Jeg tror det var frøken Lysaker, som skulle ha A-klassen, frøken Forum, som skulle ha B, og frøken Spangberg som fikk C – oss. Min søster hadde hatt samme lærer de første tre årene, så jeg kjente henne liksom litt. Dessuten var hun den yngste av de tre, og den desidert peneste. Jeg var lykkelig.

 

Vi gikk i flokk etter frøken Spangberg opp til klasserommet i andre etasje. Bragernes skole var stor og gammel, og slitasjen på de mektige steintrappene fortalte om tusenvis av skritt gjennom nesten 80 år. Vi fant navnet vårt på det brettede A4-arket i pulterekkene, og hang ranslene på stolen. Foreldre og søsken sto bak i klasserommet, som sild i tønne.

Vi fikk vel en lekse, uten at jeg er sikker på hva det var. Men det var nok at vi skulle tegne et eller annet, og det føltes som fryd og glede for en som nesten ikke gjorde annet fra før. Over tavla hang et like langt papir, med et tegnet hus i tre etasjer. Kjeller, hovedetasje og loft. Der skulle frøken skrive inn alle bokstavene som vi skulle lære i månedene framover. Vi som hadde pugga alfabetet synes det var rart at vi ikke startet med a, b, c som vi jo kunne.

 

De første ordene vi etter hvert lærte å skrive, i tillegg til navnene våre, var noe sånt som sel, eli, ola, los. Med rød og blå tykk blyant. Min måtte spisses i ett sett og jeg tipper jeg var den første som måtte få ny. Da gikk frøken bort til det store skapet og fant fram. Der inne lå stabler med tegne- og skrivebøker, blyanter, viskelær. I sirlige bunker, rett og pent, og ventet på en tegneglad sjuåring.

 

Men tilbake til første skoledag. Jeg husker ikke alle detaljer, men følelsene og den spente stemningen, lukten av den gamle murbygningen, og ikke minst lyden av små og store føtter mot trapper i stein, sitter klart for meg, sammen med mylderet av folk og ekkoet i korridorene.

 

De fleste drammensere har nok det klassiske skolebildet «Min første skoledag» hengende på veggen hjemme, eller hos foreldre, noen av oss med signatur Harry og de litt yngre med signatur Arild. Det ble jo ikke tatt første skoledag, men noen uker etter oppstart. Det var kjempestats, og det lille rommet ved siden av klasserommet ble gjort om til studio. Så da Harry Sønstrød en høstdag i 1973 spurte: «Er det noen her som er flinke til å tegne?», ble undertegnedes streker foreviget på samtlige 30 klassebilder, men at damen jeg tegnet hadde altfor korte armer og irriterte meg lenge, skal ikke stakkars Harry Sønstrød lastes for, selv om jeg spurte om å få rette litt på tegningen.

 

På lærerplanen i 1973, om det i det hele tatt fantes noen, sto det at vi startet med engelskundervisning i 4. klasse. Vi hadde luktet litt på språket i tredje, og i fjerde fikk vi egen engelsklærer. En eldre dame som var mild og god med nydelig uttale og rause smil. Alle fikk sitt engelske navn, og det var stor stas. Men jeg fikk ikke noe engelsk navn fordi: «Ditt navn ER jo engelsk, Elisabeth!», sa den milde lærerinnen. Men jeg ble skuffa. Dessuten hadde den andre Elisabeth´en i klassen fått et nytt navn. Hvor gøy hadde det ikke vært å liksom være engelsk og atpå til ha et eget, engelsk navn? Loenna (Kristin), Jane (Anja), Bob (Geir) og Alan (Morten) og de andre var naturligvis kjempefornøyd med sine navn.

 

Vår kjære frøken fulgte oss gjennom de fire årene vi fikk gå der, før bygningen måtte vike for det nye sykehuset. Skolen sto forresten i mange år etter at vi gikk ut sommeren 1977, på den måten ble vi vant til at vi ikke lenger skulle gå der, men plutselig en dag vi kjørte forbi så vi bare en tom plass. Skolen var borte.

 

De fire første årene var stort sett bra, og vi følte oss store og litt kule. Helt til søster Martha kom inn i klasserommet for å ta pirke-prøver. Men det er en annen historie.