Klubbkonsertene i Engene

ELISABETH HELGELAND WOLD

1980-tallet: Etter tidlige ungdomsår og alle verdensstjernene i Drammenshallen, var vi litt mette på lange køer og popidoler som vi like godt kunne høre på LP-plate hjemme i kjellerstua. Med unntak av et par skikkelige go-biter, var besøkene i Drammenshallen etter hvert over og ut.

Men konsertlivet var ikke slutt. Det var på mange måter nå det begynte. Jeg var 19 år og hadde akkurat oppdaget klubbkonserter som Drammen hadde vært ganske godt kjent for. Som for eksempel konsertene på Cutty og «Drammenstrallen» – de trakk mange kjente navn og var populære innslag i bybildet på 70 og 80-tallet, og ble arrangert av jazz- og viseklubben Loftet/Capodasten. Men disse konsertene gikk jeg glipp av, jeg var akkurat for ung.

Men nye arenaer for livemusikk dukket opp, en av dem lå i Engene. Vi hadde hørt rykter om at Snorre kino skulle bygges om til utested, med spektakulær innredning ala vikingtida. Da Valhall omsider sto klar var vi begeistret, et slikt lokale hadde vi ikke sett, i alle fall ikke i Drammen. At stedet etter hvert skulle skifte eiere og navn en rekke ganger, visste vi jo ikke da, i 1984 (Valhall, Snorre Ølhall, Perfekt, Morrison Hotel, Comeback, Shooters m.m.) Valhall var etablert, med røff stil og mjødbolle, så man kunne dele, og et svart sceneteppe med et malt vikinghode på. Vi var solgt. Scenen ble vår og vi overvar mange konserter fra midten av 80-tallet og utover.

Jeg kan ikke huske hvem som først spilte på vårt nye, hippe sted. Men det var en del gjengangere der, blant andre Bjørn Eidsvåg i sin spede begynnelse, med kort brunt hår, gitar og skeivt smil. Det var bare de mest kristne vennene, de som gikk på Young Spiration, som visste hvem han var. Til gjengjeld kunne de alle sangene, og sang så høyt de kunne på refrengene, for liksom å gni inn sitt eierforhold til den gla-kristne mannen med vannglasset på scenen.

Vi sto på galleriet på Valhall og kunne høre blant publikum: «Hææ, er han prest?!» Oppstandelsen bredte seg i salen, for der sto selveste rockepresten og sang «Føtter på fjell» foran et øldrikkende publikum. Og akkurat den sangen brakte litt humring blant drammenspublikummet. «På leit» husker jeg også. Egentlig ble alle hans sanger store hitter, og med liveplata «Alt du vil ha», var toppen nådd. For en plate! (Hvis en så bort fra overdrivelsene fra kordamer som brekte som sauer, og jamret seg med en innlevelse som var til å rødme av).

Eidsvåg hadde flere konserter på Valhall, og etter hvert ble vi vant til presten fra Lier, som mer og mer konverterte til musikk og konserter – vi ble glad i ham og i musikken hans. Hyggelig og sosial var han også, og veldig morsom. Jo da, Bjørn Eidsvåg er nok et av de sterkeste minnene fra klubbscene-tida på 80-tallet.

Et annet band som også jevnlig besøkte Drammen og scenen i Engene, var Dance With a Stranger, eller DWAS som vi kjekt sa. Fire kule fyrer med Øivind «Elg» Elgenes i front, med en stemme vi knapt hadde hørt maken til. Også gitarist Frode Alnæs gjorde uslettelig inntrykk, lenge før han kasta parykken. De var kun et liveband de første årene, og det gjorde ikke oss noe om de ikke ga ut plate, vi hørte dem på Valhall uansett. Og der var de ofte.

Bergenserne i Tomboy huskes også godt, med rosa og svartkledde Torhild Sivertsen i front, «Time to be free», sang hun, med et voldsomt bassriff og elektroniske trommer i kompet. Jeg husker det imponerte oss, at dette kule, funky bandet med Sivertsens dype soulstemme, faktisk «bare» var fra en øy utafor Bergen. Men da «Danger of love» kom ut i 1987, var ikke gjengen fra Vestlandet like kul lenger, og vi begynte å gjøre litt narr av dem isteden. Hvem kan synge Tomboy-Thorild morsomst liksom. Det ble jo mange underholdende og artige varianter, som rett som det er dukker opp igjen, anno 2018.

Anne Grete Preus har også stått på scenen i den gamle kinoen i Engene, og Jonas Fjeld så klart. Han hørte vi jo konstant – med eller uten band. Og jazz/soulbandet Chipahua, med en haug med folk på scenen, blåserrekke og egen perkusjonist. De sang som kuler alle sammen, spesielt Sidsel Endresen gjorde inntrykk med sin spesielle stemme. Hun var litt slappere i koreografien enn sine medsangere, søstrene Maj Britt Andersen og Inger Lise Rypdal, men det var helt ok, og kanskje nettopp derfor. Det var til tider anstrengende å se og høre Inger Lise Rypdal, svett og heseblesende i et helvetes tempo. En konsert med dem var en slags treningsøkt for alle, på og utenfor scenen. Det var så man nesten hadde lyst til å gå opp med en øl eller et glass vann til dem, de så alltid tørste ut. Håper de fikk tatt seg en dusj etter svettekonsertene sine i alle fall, selv om jeg neppe tror lokalet i Engene kunne huse 12 mann i dusj etter konsert, sånn uten videre.

Marius Müller hadde også konserter i Engene. Vi hadde et par knallgode gitarister i Drammen også, men det var likevel en høydare med han du veit fra selveste hovedstaden, og særlig hvis han dro noen Hendrix-soloer. Müller hadde også med seg sitt band Funhouse, med trommeslager Totto Hansen og drammenser Pål Reinertsen på bass.

Sistnevnte hadde vært lærervikar på Fjellheim, og vi skvatt første gang vi så ham sammen med både Jonas Fjeld Band og Marius Müller. Det var unektelig ganske rart og se den litt teite, rare mattelæreren stå der og rocke. Han som hadde prøvd å prente litt kunnskap inn i hodene våre, var plutselig litt kul likevel.