Karnevalbonanza på 70-tallet

ELISABETH HELGELAND WOLD

Noe av det morsomste vi gjorde i barndomsårene var å kle oss ut. Hvert år var det karneval i barnehagen, og vi fortsatte med kostymer i bursdager i mange år framover. Karneval sto i høysetet og vi kledde oss ut opptil flere ganger i uka. Av og til bare for moro skyld, selv om vi ikke hadde invitasjon til noe selskap. Det var bare så utrolig gøy å tre inn i den gåtefulle verdenen, kle på seg et kostyme, et antrekk, som på et blunk feide virkeligheten vekk og åpenbarte en fantasi og en lek – den aller beste og morsomste.

Jeg husker invitasjonene til alle klassevenninnene – hvis det sto KARNEVAL som kleskode var vi henrykt. En ting var å gå i bursdag, med alt hva det innebar av pølser og kaker og boller og brus. Og når man at på til kunne kle seg ut, da var toppen nesten nådd.

Barnehage-karnevalene på Løkkebergene sto i en klasse for seg. Vi var en haug med unger, alle utkledd – noen nesten til det ugjenkjennelige. En av jentene var indianer, med sort parykk og fjær i håret. Hun hadde mørk brun krem i ansiktet og en semsket kjole med frynser. Det tok lang tid før jeg skjønte at hun faktisk tilhørte Løkkebergene vels. En av mine kamerater var cowboy, med diger hatt og to revolvere i tykt belte, en på hver hofte. Han røpet i sin 50-årsdag i fjor at han aldri før eller siden har følt seg så kul som akkurat den dagen på karneval i barnehagen, og et legendarisk bilde av jubilanten fra 45 år tidligere prydet invitasjonen til feiringen av den lille cowboyen som nå altså var 50.

En av student-tantene i barnehagen var hippie med fotsid kjole i lappemønster og tynn lærsnor som pannebånd, og med lange krusekrøller nedover ryggen var hun et syn. Ellers var det populært å være sigøyner, sjørøver og prinsesse. Jeg var som oftest prinsesse men etter hvert som jeg ble eldre, stilte jeg oftere og oftere i sjørøverklassen. Men pen dame eller prinsesse var bestandig en sikker vinner, da kunne jeg pynte meg med kjoler og kjeder, og hvis jeg fikk på mammas røde leppestift, var jeg nok den lykkeligste prinsessen på hele karnevalet. Eller, jeg tror egentlig alle kjente litt på lykkefølelsen. Vi var så spente, og alle var fine i kostymene sine, og det var nok fler enn meg som nesten opplevde nirvana av å se seg selv i speilet – som en helt annen.

Min venninne kledde seg ut som Pippi på et bursdags-karneval. Moren hadde sydd kjole og surret ståltråd rundt flettene, hun fikk tegne-på-fregner og roser i kinnene. Skoene var farens, størrelse 44 litt slitte – skikkelige Pippisko. Bursdagspresangen bar hun i en pappeske på hodet med påskrift «500 kg», og der hun gikk nedover Toppenhaugveien var hun den fineste Pippien jeg hadde sett, selv om håret hennes var brunt. Og hvem sier at man må ha hest og ape? Originalen Inger Nilsson hadde vært misunnelig og Astrid Lindgren hadde jublet – det er jeg sikker på.

Et annet minne er da min yngre bror kledde seg ut som dame, iført parykk og grønn kjole. Han ble pyntet og sminket etter alle kunstens regler, og da han trippet oppover Prestestien og siden krysset Kjappen på vei til karnevalet, var det mange som hadde gjort store øyne. Jeg lurte veldig på hvordan min ellers nokså sindige bror hadde turt å gå hele veien til karnevalet i Sven Svensens vei fra Toppenhaugveien – utkledd som dame?! Men bror tok det hele med stor ro: – Det var jo ingen som så at det var meg.

En gang gikk vi julebukk mens vi var hos mormor en av dagene i jula. Mine kusiner, broren min og jeg. Mormor hadde kjempefine klær vi kunne kle oss ut i. Gamle hatter og frakker, jakker og kjoler. Vi synes vi var kjempefine og la i vei oppover Øvre Eikervei. De fleste som åpnet døra ble begeistret, men hos prestefrua i nabohuset var ikke døren høy og porten vid. Vi så henne i vinduet bak gardinen, men hun åpnet ikke.

Da vi kom i slyngelalder ble det plutselig moderne med alternative karneval, eller temafester, som pønkeparty, togaparty eller transvestittparty. På sistnevnte temafest var det rett og slett bare at guttene skulle kle seg ut som jenter og omvendt. Hos Kristin hadde vi bytta kjønn for en kveld, men jeg husker jeg ble litt skuffa da jeg ankom. Mine venninner så helt ut som de pleide, bare i ført dress og slips. Men ellers hadde de hestehale og sminke. Jeg derimot, hadde kledd meg ut med skinnjakke, pilotbriller og løsbart. Jeg hadde karslige rekvisitter også; Gul Mix rulletobakk i frontlomma og lånt pung i baklomma, trange olabukser og sleik. Jeg var nok den mest mandige den kvelden, og levde godt med det. Lars var skjønn dame, med appelsiner i BH-en og røde lepper. Det var masse latter og vi hadde det veldig morsomt.

I 20-års alder var det heller ikke slutt på å kle seg ut. Vi var invitert på stort Tusen og én natt-fest i hovedstaden. Kompisen min hadde lånt bilen til moren sin, og jeg fikk sitte på. Vi hadde kledd oss ut til det ugjenkjennelige, jeg hadde haremsbukser og slør, og kompisen min var overbevisende i sitt orientalske antrekk. Noe av det jeg husker best fra denne kvelden, var damen som satt på «manuell» i bommen på Kjellstad, som gjorde store øyne da hun plutselig så en av Ali Babas 40 røvere bak rattet med slavinnen Morgiana ved sin side.

Ja til og med i en 40-års feiring kledde vi oss ut. Også det et spektakulært Tusen og én natt party på Oslos tak, og som overgikk alle gjestenes forventninger. Det var riktignok ikke helt samme entusiastiske og elleville glede som i barnehagen, men etter en velkomstdrink eller to, var det ikke langt unna.