Kamp og drømmer i bly

Redaktør Torgeir Vraa skapte med avisen Fremtiden håp i en mørk tid – og viste seg dyktigere enn sognepresten til å omvende ved streikebryteri.

AV THORBJØRN "TOBBEN" ANDERSEN

– Hva heter den store mannen som står der, spør den lille piken sin mor. De står på Gamle Kirkeplass i Drammen, foran Torgeir Vraa-statuen.

– Det var en mann som levde for lenge siden. Han var veldig flink og hjalp de mange som var fattige, svarer moren.

Læreren fra Fyresdal i Telemark som ble til «urkraften fra Buskerud» er nok glemt av de fleste i dag. Men fra avisen Fremtidens start 17. mai 1905 og til sin død i 1934 spilte han en avgjørende rolle for arbeiderbevegelsens fremmarsj. Det ble et liv i strid og kamp, både innad i egne rekker, og mot de borgerlige krefter som ikke ønsket store samfunnsendringer. (Saken fortsetter under bildet).

LES OGSÅ: Svelviksposten - først og sist i Svelvik

Allerede i 1901, da Vraa var lærer på Modum, ble det arbeidet for å starte en arbeideravis for Buskerud og nordre Vestfold. Lærer O.M. Orning ble fadder til navnet Fremtiden, men pengene til starten manglet. På amtsstyrets møte 1. april 1905 dukket plutselig et tilbud fra en mann ved navn Vinzent Gaarder opp. Han stilte opp med 4.000 kroner under forutsetning av at han fikk jobben som forretningsfører. Da skjedde tingene raskt, og allerede 17. mai 1905 var første nummer av avisen på gata, med Torgeir Vraa som redaktør.

Fattigdommen var stor, både i byene og landdistriktene, og endelig hadde de store grå masser fått et talerør som ville vise vei mot en lysere framtid. Det gikk hardt for seg til tider, og Vraa gjemte seg ikke bak skrivebordet da streikene og klassekampene raste som verst.

2. januar 1911 startet arbeiderne i Børresen Skog en streik for bedre lønn og arbeidsvilkår. Eier og banksjef Børresen svarte med å sende 30 streikebrytere fra Hadeland, som kom til Geithus for videre transport inn i skogene. Da toget rullet inn, sto Torgeir Vraa på perrongen, og oppdaget der sognepresten i Modum, Almelund, trolig innkalt av Børresen.

– Det passer bra at De er her, sa Torgeir Vraa. Vi trenger en prest for å omvende disse streikebryterne.

– Det tror jeg nok de er dyktigere til enn meg, herr Vraa, svarte presten. Det endte med at streikebryterne dro hjem, og etter en kort streik fikk arbeiderne en rekke krav oppfylt.

LES OGSÅ: Drammens Tidende Buskerud Blad - "Busken" reddet dagen

Torgeir Vraa og den lille staben hans kjempet på to fronter i årene etter første verdenskrig. Revolusjonen i Russland fikk mange til å tro at dette også var løsningen for de fattige og undertrykte i Norge. Moskva-fløyen i arbeiderbevegelsen, som den ble kalt, vokste seg sterk, og ville også sikre seg flertall på Fremtidens fellesmøter for at avisen skulle bli et talerør for kommunismen.

Vraa tok opp kampen med følgende kraftsalve på lederplass: «Det siste ord som bør brukes i et sivilisert land er BORGERKRIG». Høsten 1919 startet det avgjørende slaget om avisas fremtid. Vraa ble flere ganger forsøkt fjernet som redaktør. Syk og nedbrutt måtte han i perioder ta lange pauser, og først på fellesmøtet 17. og 18. mai 1923 fikk han klar tillit. Men forholdene var fortsatt så tilspisset at det ble satt ut vakter ved trykkeriet for å hindre kommunist-fløyen i å aksjonere mot avisen.

Så fulgte spennende vekstår for avisen, inntil nazismens frammarsj i Tyskland. Vraa hadde rundt seg unge dyktige journalister, blant annet Sigurd Evensmo og Oddvar Aass. Mens mange av borgerskapets aviser hyllet den lille sterke mann, Adolf Hitler, som fikk hjulene i gang igjen i Tyskland, så Vraa faren fra første stund. Da Hitler ble innsatt som rikskansler i 1933 skrev han: «Denne mannen må stoppes, han vil legge Europa i grus». Men han talte for døve ører, og kreftene ebbet ut. Våren 1934 tok han avskjed med sine kolleger i alle avdelinger, og 21. juni 1934 tok den slitne kjempen avskjed med livet. Elsket av sine tilhengere, beundret av sine motstandere, ble Vraa fulgt til graven av det største sørgetog i Drammen bys historie.

Henry Karlsen, ble ansatt i avisen i 1924, og hadde stått skulder ved skulder med Vraa. Han ble avisas nye redaktør, og fortsatte kampen for arbeidsfolks rettigheter og krav om samfunnsmakt. Framtida vokste år for år, og i 1939 var den opplagsmessig nesten på høyde med Drammens Tidende.

Helt til tyskerne marsjerte inn i Norge i aprildagene 1940 kjempet Fremtidem innbitt mot okkupantene, og presenterte den historiske 1. side tittelen: Regjeringa Nygaardsvold er landets eneste lovlige regjering. Det var 11. april da tyskerne allerede sto i landet. Utover sommeren fortsatte avisen sin uredde journalistikk, men 26. august 1940 var det slutt. Da slo framtida til med førstesidetittelen: Et Qusling-styre ville være en ydmykelse for det norske folk. Da rykket tyskerne inn, stoppet avisen og redaktør Karlsen satt tre måneder i fengsel.

LES OGSÅ: De som ofret alt for ytringsfriheten

14. mai 1945 var Fremtiden på gata med sitt første nummer etter krigen. Sønnen til Torgeir, Jon, ble fast ansatt som redaktør i 1946, og ledet Fremtiden fram til sin død vinteren 1973.

Avisen som nektet å bøye seg for okkupantene ble møtt med begeistring da den dukket opp igjen. Abonnentene strømmet til, og alt så lyst ut. Men etter få måneder meldte hverdagen seg.

Drammens Tidende hadde vært enerådende under hele krigen, og hadde et velsmurt maskineri som jobbet effektivt med nye ledere og en stor og veltrimmet arbeidsstokk. Fremtiden startet nærmest på bar bakke med et nedslitt gammelt trykkeri og helt nye medarbeidere.

LES OGSÅ: Prisen for et fritt ord

Etter kort tid var Drammens Tidende på ny den største avisen, men Fremtiden kunne glede seg over en sterk fag- og arbeiderbevegelse som støttet driften da man kjempet i økonomisk motvind. Fremtiden hadde fortsatt et sterkt navn nasjonalt, og ble både før og etter krigen sett på som ett av arbeiderbevegelsens fremste talerør i Norge. Ikke minst hadde avisen en viktig oppgave som lærested for unge som ville satse på journalistikken. Redaktør Jon Vraa var en mann med stort hjerte som åpnet dørene for mange som senere spilte en betydelig rolle i norsk samfunnsliv. Da jeg kom til avisen som lærling høsten 1956 ble jeg møtt med stor varme av en gjeng glade unge journalister: Reiulf Steen, Bjørge Lillelien, Tor Oftedal, Elsa Watnebryn og Oddvar Dahl, veteranen Kristian Steffensen og fotografen Ivar Aaserud: Dørene åpne for nye som ville prøve seg. Tore Jan Johnsen, Ole Kristian Mortensen, Knut Evensen, Per Brunvand, Finn Andreassen, Knut Jagland, Per Henrik Rooth, Tore Johannesen, brødrene Odd og Olav Myklebust og mange flere fant veien.

Og ikke minst unge talentfulle jenter: Eldbjørg Grotnes, Laila Wathne Holm, Marianne Moseng, Joronn Sagen, Brita Mysen Sørum, Hanne Grotjord, Turid Børtnes, og Elin Sørsdahl. Da Elsa Watnebryn tidlig på 1960-tallet ble redaksjonssekretær og daglig «innpisker» i redaksjonen kan man si at Fremtiden sto i første rekke også når det gjaldt kvinners rettigheter og plass i norske avisredaksjoner.

Jeg fikk en fin og spennende tid i en fattig avis, men trusselen om snarlig død kom stadig nærmere tidlig på 1970-tallet. Da hadde avisa et opplag på under 14.000, og alarmklokkene ringte.

Inn på banen kom to nye toppsjefer med dristige ideer. Aslak Ona, senere direktør i VG, ble ansatt som disponent, og Johan Kleven som ansvarlig redaktør. Kleven var rekruttert lokalt og hadde arbeidet i redaksjonen i mange år. De to har æren for at Fremtiden fikk et forlenget liv og en glansperiode som varte i nesten 15 år.

Begge drammensavisene kom på gata klokka 12 hver virkedag, så Fremtiden som lokal morgenavis var løsningen, mente de to nye lederne. Men et slikt grep var kostbart og komplisert, med store omlegginger for arbeidsstokken, og ikke minst distribusjonen. Utrolig nok ble nødvendige millioner skaffet til veie, og 29. mars 1976 ble Fremtiden morgenavis. Kort etter flyttet hele virksomheten inn i nytt bygg i Buskerudveien 217 på Åssiden. Det ble en suksess som sammen med omleggingen til tabloidformat økte opplaget og annonsemengden raskt. Tidlig på 1980-tallet var opplaget rundt 22.000, og da var det i Drammens Tidende alarmklokkene begynte å ringe! Med sine store økonomiske ressurser kastet de seg inn i kampen for å bli den store morgenavisen i distriktet.

Det ble en knallhard kamp. Langsomt fikk DT overtaket, og nedgangstider på slutten av 80-tallet svekket de økonomiske musklene i Fremtiden. Det endte med salg av avishuset, og en enklere etablering i kontorer i «brannvakta» på Bragernes Torg.

I sin glanstid dekket Fremtiden 23 kommuner i Buskerud og nordre Vestfold, med avdelingskontorer på Kongsberg, Hønefoss og Ål i Hallingdal. På slutten av 1990-tallet ble avisa presset av A-pressen til å komme i ny drakt som lokalavis for Drammensdistriktet. Det ble ingen suksess, og høsten 2000 fikk avisa «dødskysset» av A-pressen sentralt – til sterke protester fra de ansatte som hevdet at mulighetene for videre drift var til stede.

I ettertid kan vi slå fast at Fremtiden spilte en sentral rolle i de samfunnsendringene som ble kjempet fram før 1940, men også i de 55 årene etter krigen hadde den en sterk stemme i samfunnsdebatten, hele tiden som arbeiderbevegelsens fanebærer.

Tiden går og går og alle ting forandres. Mannen på sokkelen på Gamle Kirkeplass i Drammen hørte hjemme i en kamptid som virker fjern og merkelig for dagens mennesker. Men det er verdt å huske at fundamentet for det velferdsamfunn vi i dag kan glede oss over, ble skapt av Torgeir Vraa – og mange tusen andre.