Julegleder fra gamle dager

ELISABETH HELGELAND WOLD

Så er det snart jul igjen – for noen den aller hyggeligste tida på året, hvor familien står i fokus, og man går i selskap til hverandre nesten til det kjedsommelige. Rundt pyntede bord i de tusen hjem skal det serveres mat og drikke, og i lang tid før det, har det blitt bakt, kokt, stekt og jeg vet ikke hva.

Vi tar nok likevel lettere på det nå enn før i tida, med ferdigkjøpte kaker, om noen i det hele tatt, kjøper juletre på super'n og gidder i alle fall ikke gjøre hovedrent. Det viktigste nå er at ribba er økologisk, vi skal være helt sikre på at grisen har hatt det godt, så vi med god samvittighet kan slafse i oss på julekvelden. Så får lodottene heller fyke.

Men i gamle dager var nok alt mer omstendelig og ordentlig i jula, med tungvinte løsninger og ingen snarveier. Jeg har alltid lyttet godt etter når historier har blitt fortalt – begge mine foreldre har ofte og frydefullt servert fortellinger og minner fra sine unge år.

Pappa fortalte om julaften hos sine besteforeldre i Øvre Storgate, det det var mange til bords, han hadde en haug med tanter og onkler, fettere og kusiner. En av onklene var fremdeles ugift og satt sammen med sine nevøer og nieser nederst ved bordet, han var slagferdig og gøyal og likte nok godt å underholde den yngre garde.

– Smakte ikke dirrekte dritt, detta, sa onkelen.

Hans gamle mor, som hørte dårlig, svarte fra den andre siden av bordenden, på sin lavmælte og beskjedne måte: – Hva sa du gutten min?

– Jeg sa at detta smakte veldig godt, mor!

Og de unge fniste og synenes onkelen var verdens morsomste. Det var god stemning men høy lyd rundt bordet i Øvre Storgate, så bestefaren, gamle grosserer Helgeland tok likegodt ut høreapparatet på julekvelden.

De hadde en gøyal tante også, som hvert år spurte den, beskjedene moren: – Hva ønsker du deg til jul a mor?

– Syv snille barn.

– Men i jøssenavn har´u ikke nok med vårsj a? svarte tanten, til øredøvende jubel.

Min mor har også fortalt fra sine unge år, om da hennes foreldre hvert år holdt privat julebord for funksjonær og formenn på bruket, Rødskog Brug & Guldlistefabrik, og om alle forberedelsene, om hushjelper og serveringsdamer og om kasser fra polet som ble kjørt og levert og båret ned i kjelleren, og en av gutta som bar gikk i klassen til mutter'n.

– Her blir´e moro, Gro! sa han. Hun ble kjempeflau. Så var det juleskinka, også den til funksjonær- og formann julebordet, som ble kokt i øl og saltet og røkt etter alle kunstens regler. I siste fase, etter den var gnidd inn med melisglasur, ringte de etter Mathisen, vaktmesteren på bruket, som kom med loddebolten og lagde svidde ruter på skinka.

Det var samme Mathisen som hadde gris sammen med mine besteforeldre under krigen. Grisen bodde i binge hos Mathisen, og en gang hadde den «hoppa gard» og var på vill flukt nedover Øvre Eikervei. Og siden Mathisen ikke var hjemme, måtte direktøren og frue ut på grisejakt, nedover veien med et spann surmelk som åte.

De fikk omsider fatt på den frittgående grisen, som pent måtte finne seg i å forbli i bingen hos Mathisen.

Ja, og så var det julebaksten. Vi fikk bokser fulle med småkaker av mormor og farmor. Goro, Hjortetakk, Sirupsnipp, Berlinerkranser, T-brød, Serina og Sandkaker. De hadde faste bokser og ble overrakt i god tid før jul.

Det var også da de smakte best, det var liksom ikke så fristende med det tørre, støvete kakefatet når vi kom til første nyttårsdag, og fatet hadde gått ut og inn på dekket bord i hele romjula.

De aller beste kakene fikk vi hos tante Bente, hun hadde tre etasjers kakefat, og alt så ut som kunst. Fetteren min pleide å kaste opp etter selskapene hos tante og onkel, og vi var nok flere som spiste mer enn godt var.

I min barndom var vi hos Bebe og farfar på Toppenhaug julaften, fem minutters gange hjemmefra. Pappa bar nettet med alle innesko, og jeg kan fremdeles huske hvordan det føltes å putte nylonstrømpeføtter i kalde pensko.

Til bords hadde hver familie sin side; Engebretsens med ryggen mot vinduet, Helgelands med ryggen mot veggen. Bebe og farfar på hver sin kortside. Det var mye latter og moro rundt bordet, og en del replikker som etter hvert ble klassiske gjengangere; Har du huska sviskene da mor? Min farmor ble ertet i alle år etter at hun én eneste gang glemte dem. Farfar ønsket velkommen til bords, og Bebe ropte deretter «småpikene» inn som kjøkkenhjelpere (mutter'n og tante), til stor begeistring for oss rundt bordet for det treffende kallenavnet. De var ikke små noen av dem.

Første juledag var vi på Gulskogen hos mormor og morfar, og menyen var alltid den samme; dyrestek og hjemmelaget is med fersken og krem. Etter middag vinket mormor oss inn på kjøkkenet så vi fikk pynte isen.

Min gamle morfar måtte alltid hvile etter middagen. Da min mor var ung hvilte HELE selskapet, unntatt barna – de måtte vaske opp. Hun hadde et par kusiner som lurte seg unna, visstnok også lillebroren, og jeg er sikker på at mutter'n og tanten min fremdeles blir litt sure på dem for det.

De gikk alltid til julaftengudstjeneste, fram og tilbake til Strømsgodset kirke, men morfar og onkel Arne greide av og til å snike seg unna – noen måtte jo være hjemme å passe ribba!

Vi gikk også i kirken, i Bragernes. Av og til var vi så tidlig ute at pappa sa; – Hadde jeg visst dette skulle jeg tatt med Dagbla´! Han syntes det var kjedelig å vente, men tødde opp etter hvert som det kom noen.

På benken vår hanka vi inn de som var ute i siste liten, og som var på desperat jakt etter et ledig sete. Det var kona til solosangeren, som alltid kom heseblesende, og det var min venninne med sin far.

Jeg husker spesielt godt den gangen min venninnes far hadde glemt seddelen (alltid stille kollekt!), og måtte bomme en hundrings av oss. Og pappa som hvert eneste år etter kollekten, lattermildt hvisket til meg:

– Hvor mye tok du?