Jogger med Wagner

Da Tommy Sørbø begynte å tegne var det liksom bare rike, gamle damer med blått hår og de kongelige som var opptatt av kunst. Nå kaller han seg folkeopplyser.

Hvem: Tommy Sørbø (66)

Hva: Forfatter, kunsthistoriker, kulturformidler

Aktuell: Kommer til Folkeakademiet (Drammens Museum) onsdag 19. februar kl. 18 med sitt foredrag «Kunsthistorien på seksti minutter».

Kan du røpe noe av hva du skal innom i løpet av den timen?

– Jeg vil gjerne tilbake til da jeg var 16 år og satt på biblioteket hjemme i Porsgrunn og leste, til mitt første inntrykk av kunsten, da kunst for meg var et raritetskabinett, en skattkiste, noe som var rart og annerledes og pussig. Det var nok litt i protest mot Hydro-Porsgrunn på 60-tallet, og nytte-tankegangen i forhold til oss som bodde i en industriby. Jeg ønsker å legge vekt på at i kunsthistorien er betydningen av tilfeldigheter viktigere enn vi liker. Jeg har jobba mye med humor og satire, og trekker inn det i formidlingen. Når det høye møter det lave, så skjer det noe. Jeg forteller om solkongen, Ludvik den fjortende og om tempelfronter som henger sammen med at solkongen Ludvik den fjortende får en svulst i rumpa. Men samtidig prøver jeg jo å gi det et teoretisk innhold.

Hvem er dette foredraget for, hvem kommer på dine foredrag?

– Det er for alle som er interessert i kunst og kultur, dette skal de fleste skjønne noe av. I 10 år underviste jeg som museumslektor på Nasjonalgalleriet, jeg prøver å gjøre det vanskelige enkelt. Og det prøver jeg her også.

Tror du alle kan bli interessert i kunst og kunsthistorie – bare den blir presentert på en interessant måte, som for eksempel du gjør?

– Jeg skulle ønske jeg kunne si ja, men innser at mange synes dette er fjernt og rart. Jeg er vel såpass realist at jeg skjønner at ikke alle kan bli opptatt kunst og kultur. Jeg tror ikke at kunst angår alle, eller kommer til å gjøre det, og spesielt når det gjelder samtidskunst, som stort sett bare angår kunstneren sjøl.

Hvor viktig er folkeopplysningsaspektet i det du gjør?

– Det er veldig viktig, jeg kaller meg for folkeopplyser. Opplysningstanken tilbake til den franske revolusjon er viktig for at vi har blitt den kulturen vi har blitt. Skal man leve i et demokrati, må folk ha innsikt og kunnskap.

Hvordan startet din kunstinteresse?

– Det hadde vel litt å gjøre med at jeg var best i klassen til å tegne og male, og ville ha noe å tegne etter. Og så var det en onkel og tante som hadde en fin kunstsamling, ellers var det ikke noe særlig kunst og kulturell kapital å ta med hjemme. De fleste rundt meg sa at jeg måtte gå en mannfolkvei, og ikke drive med tant og fjas og det kunsthistorie-tullet. Det var liksom bare rike, gamle damer med blått hår og de kongelige som var opptatt av kunst.

Hvorfor er kunst viktig?

– Det er et stort og interessant spørsmål, og det er veldig vanskelig. Jeg skriver en bok om det temaet nå, Kunsten er en erstatning for noe og en trøst. Vi mennesker vil noe mer enn vi har naturlige forutsetninger for, og da kommer kunsten inn. Om vi spør oss; hvis mennesker kunne leve evig, ville vi da ha behov for kunst? At menneskets liv er begrenset, forgjengelig, er grunnlag for kunst og kultur.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «På sporet av den tapte tid» av Marcel Proust

Foto: Privat

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg er stemt i dur, jeg da. Men etter å ha jogget i 20 minutter med Wagner på øret, og så se utover landskapet, da kan jeg jeg kan føle en lykkerus.

Hvem er din barndomshelt?

– Mozart! Det var min store drøm å bli en verdensberømt musiker, jeg er veldig opptatt av musikk, og jeg hadde alle forutsetninger for å få det til, unntatt talent.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Det er mye, jeg skulle gjerne vært mer standhaftig, ha større evne til å fullføre det jeg begynner på.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Vi var en vennegjeng som hadde som tradisjon å drikke oss fulle midt på dagen, én gang i året, på en vanlig ukedag, og så gå rundt å kikke på A4-livet. Det er en stund siden sist. Det må vi ta opp igjen!

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Jeg ville gått for klima og miljø, selv om jeg ikke har skrevet om det. Men jeg har skrevet om hvorfor jeg ikke har gjort det, fordi alle andre skriver om det. Og for menneskerettigheter.

Er det noe du angrer på?

– Ja, masse.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Med en psykiater som er spesialist på folk som er redd for å bli innestengt. Jeg har nemlig klaustrofobi.