– Jeg hørte Kari Slaatsveen på radio og syntes hun var et utrolig fantastisk og varmt vesen

Nå er Ronny Brede Aase (33) selv en radioveteran, som åpner avskjedsturneen for P3morgen med sine faste makkere i kveld.

Hvem: Ronny Brede Aase (33)

Hva: Programleder i P3morgen på NRK, som er inne i sin siste sesong

Aktuell: Kommer sammen med Silje Nordnes og Markus Neby til Drammen og Union Scene torsdag, for det første i en serie P3-morgen-avskjedsshow.

– Hvordan blir det å starte P3morgens avskjedsturné i Drammen?

– Jeg håper det blir veldig bra, og vi har store planer om at det skal bli en hyggelig kveld. Jeg håper at de som kommer koser seg. Også håper jeg at folk kommer, hehe. Vi gleder oss i hvert fall.

– Du har jo vært i P3morgen i ti år – hvordan har den reisen vært?

– Det har vært en fantastisk reise. Folk spør jo mye om hvordan det blir når det er over. Det blir rart og tungt, og jeg kommer sikkert angre tusen ganger på at vi valgte å gi oss. Men samtidig føles det riktig etter ti år med p3-morgen. Det har vært en drøm hele veien – det å kunne starte dagen med å tulle og tøyse med de jeg er glad i. Så jeg vil se tilbake på det som bare fantastisk. Jeg har ingenting negativt å si om de ti årene, det har vært de beste årene i livet mitt.

– Hvordan kom dere frem til at dere skulle gi dere i P3morgen?

– Det var en blanding av at vi kjente på at det har blitt mange år med P3morgen, at vi kanskje vil ha mulighet til å sove litt mer, og at det var beleilig og fint å gi oss som en trio. Nå er vår tid over, og det føles jo rart, men også riktig. Men jeg kjenner det er skummelt når vi begynner å telle ned antall sendinger vi har igjen, for det er ikke så mange nå. Så nå må jeg bare prøve å nyte den siste tiden.

– Hva tenker du om hverdagen neste år – hva kommer du til å savne og hva gleder deg til?

– Jeg kommer til å savne å starte dagen med masse fine lyttere, og å ta tak i både hvordan verden ser ut og hva som skjer i livene til meg, Silje og Markus. Også kommer jeg til å savne å vise lytterne våre ny, god musikk. Men jeg gleder meg faktisk til å høre på radio på morgenen selv. Jeg liker å lage radio, men jeg liker også å høre på radio. Men det kan jo hende jeg ikke kommer til å like det. Det er jo dette morgenrushet og, som jeg har sluppet unna ved å starte på jobb så tidlig. Så det blir spennende å se hva slags morgen som egentlig er min type morgen.

– Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Oi! Ja, skal vi se. Jeg har lest Haruki Murakami og synes han skriver helt fantastisk, og bøkene hans har alltid engasjert meg. Hvis jeg må velge en, så kanskje den hvor han skrev om sitt forhold til jogging. Jeg leste den, og tenkte at jeg skulle bygge en enorm lidenskap for jogging og bli en fyr som jogger lange løp. Det skjedde ikke, selv om jeg har løpt halvmaraton to ganger.

– Hva gjør deg lykkelig?

– Jo, her kan jeg svare helt konkret. Jeg skal snart flytte inn i ny leilighet, rigge opp platespilleren min, fyre i peisen og høre på vinylplater mens jeg drikker kaffe med kjæresten min. Tanken på det gjør meg lykkelig.

– Hvem var din barndomshelt?

– I disse radiotider, så kanskje jeg skal svare noe radiorelatert. Jeg husker første gangen jeg hørte Kari Slaatsveen på radio og syntes hun var et utrolig fantastisk og varmt vesen i radioen. Det var hun som fikk meg til å ville jobbe i P3.

– Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg tror faktisk at det er tendensen til å tenke «så digg livet er når det er ryddig hjemme», men å likevel ha det rotete. Jeg er en rotekopp med mangel på grep til å ta meg sammen.

– Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Hm. Akkurat nå er jeg litt opphengt i at jeg synes vi er litt harde mot hverandre. Så jeg ville gått for at vi skal være rausere med hverandre, selv om man ikke er enige. At man skal være litt hyggeligere med hverandre, sånn på ekte. Og høre på hverandre selv om man er uenige – kanskje man da lærer noe?

– Er det noe du angrer på?

– Nei. I det lange løp gjør jeg ikke det. Jeg angrer kanskje på sånne ting som at jeg dro på det nachet, selv om jeg var for trøtt, eller på at jeg spiste den kebaben selv om jeg visste at den ikke var bra nok. Jeg opplever at livet er bedre uten å tenke på de tingene jeg burde ha angret på. Jeg får heller bare gjøre det bedre neste gang.

– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Godt spørsmål. Åh, kan jeg bare si at av og til har utenrikskorrespondentene møte her i NRK. Da bruker de jo heisen, og tenk om jeg skulle tatt heisen sammen med de, også hadde den satt seg fast. Det hadde vært en gullgruve av historier om livet, situasjoner og alt som er viktig, latterlig, rart og merkelig. Og det kan jo faktisk skje at vi blir stående fast sammen i heisen en gang, tenk det.