Inger Lise 
Rypdal. FOTO: MIMSY MØLLER

- Jeg har ikke ro i rumpa

NAVN I NYHETENE: Inger Lise 
Rypdal (64) kommer til Drammens Teater på tirsdag med «Hemmat med Prøysen» med May Britt Andersen og Viggo Sandvik.

Hva får vi høre?

- Det blir både kjente og kjære gamle ting, og kanskje noe man ikke har hørt før. Det er jo en del man ikke kommer ikke unna når det gjelder Prøysen, men vi har også prøvd å finne de litt ukjente tingene, og vi tar fram lørdagsstubbene som han gav ut i Areiderbladet. Det blir selvfølgelig også mye musikk. Det er oss tre som har valgt ut hva vi vil ha med, og regissør Ivar Tindberg har sydd dette sammen for oss og ser våre muligheter og hvordan vi kan få frem det beste hver enkelt av oss. Stykket har både skjemt og alvor i seg, akkurat som Prøysen selv.

Hva et ditt forhold til Prøysen?

- Det er jo nært. Vi hørte ham på radioen fra vi var små og han har fulgt meg hele veien. Spesielt farmora vår var opptatt av at Prøysen var så flink til å snakke om kvinnene, da skrudde hun opp radioen. Og at han var opptatt av arbeidsfolk.

Hvorfor er Prøysen viktig?

- Fordi han taler en sak for de som ikke så ofte blir omtalt, de som er litt annerledes og som kanskje blir sett på som «raringer». Han skriver også nært om kvinner, kanskje fordi han var så knytta til moren sin. Og han skriver så poetisk herlig om de hverdagslige tingene.

Hva slags forhold har du til 
Drammens teater?

- Jeg spilte jo der lenge før det brant, og jeg har vært der mange ganger. Jeg husker spesielt godt den gamle scenen som var skrå. Jeg spilte Piaf og skulle sitte i rullestol, og jeg måtte tråkke et bein nedi gulvet for ikke å rulle nedover. Drammens Teater er et drømmested - intimt samtidig som det er stort nok.

Du har ikke stått på scenen med søsteren din siden Chippahua-tiden?

- Nei, og det er veldig spennende, men vi har nesten vært litt skeptiske fordi vi er så nære, men det går veldig bra og vi har det gøy. Og i denne forestillingen kan alle høre og se at vi ikke er så like som mange tror. Og så har vi jo Viggo mellom oss da.

Er det noe du drømmer om å gjøre?

- Ja, det er en oppsetning jeg drømmer om å gjøre, den har mange roller og er under planlegging. Og den kommer jeg til å få til - kanskje i 2016.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

- Bibelen har betydd aller mest.

Hva gjør deg lykkelig?

- Det er de små tingene, en god klem, en fin dag, et barnebarn. De stundene hvor du plutselig føler deg lykkelig.

Hvem er din barndomshelt?

- Aretha Franklin.

Hva misliker du mest ved deg selv?

- At jeg er rastløs, jeg har ikke ro i rumpa!

Hva gjør du når du skeier ut?

- Jeg tar en skikkelig herlig middag med venner, men det er jo ikke å skeie ut? Kanskje jeg egentlig gjør det hele tida, jeg har ikke mange bånd på meg sjøl.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot eller for?

- Mot alt jeg selv synes er urettferdig, jeg er veldig rettferdighetsbevisst. Og det kan være hva som helt egentlig.

Er det noe du angrer på?

- Selvfølgelig er det småting man angrer på, men alle de småtingene har jo lært meg noe, ergo kan jeg ikke angre på noe jeg har lært av, det har vel heller bragt meg videre. Så kan jeg kanskje angre på at jeg har vært litt for snill noen ganger i enkelte situasjoner.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

- Kanskje Mor Teresa, det tror jeg hadde vært ganske spennende.

elisabeth.helgeland.wold@dagsavisen.no