– Jazzen er sterkt avhengighetsdannende

Styremedlem Katrine Smemo Granlund er frivillig på Kongsbergjazzen for tjuende gang i år, og ser fram til å få blåst av seg huet med musikk i kveld – igjen.

Katrine Smemo Granlund (43) har 20-årsjubileum som frivillig på Kongsberg Jazzfestival og sitter i festivalstyret. Hun bor i Drammen, men er avdelingsleder for kultur i Lier kommune.

Du feirer 20 år som frivillig på jazzen i år. Hvordan begynte det?

– Jeg hadde en venninne som jobbet i Moldejazz, og var der et par år. Jeg ble litt hekta på det, men så var det jo litt upraktisk å reise til Molde hver sommer siden jeg holdt til i Oslo og Bø. Er selv fra Vestfossen, og så traff jeg kjæresten min som faktisk er fra Kongsberg. Senere fikk jeg der, og er blitt veldig glad i Kongsberg.

Nå sitter du også i festivalens styre, hvordan er det forskjellig fra å jobbe på gølvet?

– Jeg er inne i min tredje periode, og det er veldig gøy – jeg har en fot i begge leire. Har vært såpass mye på gølvet at jeg har et «frivilligblikk» med meg inn i styret. Forskjellen er at man ser helheten mye bedre, og så får jeg brukt faget mitt mer, jeg har en master i innovasjon og ledelse og er kulturrådsgiver til daglig.

Hva er det som får over tusen mennesker til å bidra gratis på Kongsberg i ferien sin slik år etter år?

– At det er sterkt avhengighetsdannende! Mange bruker feriedager her, og det er så utrolig mye koselige folk. Det engasjementet de har, hvor løsningsfokuserte de er – den drivkraften er det veldig gøy å være en del av, det gir en boost av energi. Vi er oppunder 700 frivillige, i tillegg til 350 som deltar på dugnad gjennom alt fra korps til russebiler.

Hva er det morsomste du har opplevd på jazzen?

– Det er når vi får løst de rareste utfordringer som kan oppstå. Som å plutselig finne landingsplass for helikopter da artisten Tricky skulle komme, eller å skafe rosa strømper eller andre tullete greier som egentlig kan virke superteit, men som vi gjør allikevel.

Dessuten har jeg har et mål om at jeg skal oppleve et eller annet musikalsk hvert år som jeg ikke har hørt før. Hoppalong Knut, for eksempel, viste seg å være fantastisk gøyalt. Det skjer bare når jeg rekker da, jeg får litt kjeft av han jeg bor sammen med. Han er veldig musikkinteressert, men jeg rekker som regel bare ti minutter – arrangørhoder har ikke tid til mer.

Hva prioriterer du i år som en slik opplevelse – og har du en anbefaling for helgen?

– Fredag skal jeg Goran Kajfes Subtropic Arkestra Goran Orchestra. Jeg liker å bli blåst huet av med musikk, og det tror jeg jeg blir i kveld – jo mer lyd, jo bedre!

Lørdag er selvfølgelig Fredrik Høyer og Valkyrien en skikkelig morsom greie som jeg gleder meg mye til klokka 12, og så Ola Kvernberg, som jeg har hørt flere ganger før. Så må jeg innom litt «særingjazz» som vi kaller det, Magda Maya og Christian Wallumrød i Smeltehytta.

Stjernene står i kø, også mindre jazz-typiske, som Stein Torleif Bjella og Röyksopp, Bo Kaspers. Skal du ikke på a-ha på Kirketorget?

– Jeg skal sikkert innom, men... jeg hørte ikke Sting på torsdag heller. Det er jo så mye annet som er spennende! Jeg har blitt et jazzhue etter tjue år her.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg er veldig glad i Marit Ekemo, jeg synes hun treffer så veldig godt akkurat der jeg er. Og så elsker jeg å lese på nynorsk!

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg[mellomrom][mellomrom]har tre fantastiske barn og en ekstremt snill mann som har fulgt meg gjennom 20 år. Han er tålmodig og tåler energien min.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Ligger på sofa og ser på crap-TV. Det skjer vel gjerne når Trond er på tur med bikkja.

Er det noe du angrer på?

– Han og jeg reiste jorda rundt i fire måneder, jeg skulle gjerne reist ett år. Det føles ikke lenge siden, men det var i 2000.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Siden vi er på jazzfestival, måtte det vært en intimkonsert med noen kule folk. Jeg så Gurls på torsdag, og DET hadde vært gøyalt. Da kunne vi blitt stående en god stund for min del.