– Jag är inte gammel, jag har bara levd så jävligt länga!

– Som person og i hjertet er vi jo samme person, men Lill-Babs er mye tøffere enn Barbro, jeg trekker ned lua og ser ned i bakken når jeg bare er meg, sier stjernen selv.

Og det var kanskje mest av Barbro sist mandag, da undertegnede hadde intervjuavtale med sitt store idol, helt siden tanta hadde sett henne på show i 1976, og fetteren hadde fått bilde med autograf. Sånt glemmer man ikke, men misunnelsen har omsider gått over.

Jeg fikk mobilnummeret hennes av manager Joffe. «Om du inte sprider det rundt», forstås.

Mandag denne uka ringte jeg som avtalt:

– Hallå! Jag är på väg til verkstaden, måste fiksa min bil, kan du ringa mej tilbaka om ungefär en timme?

Etter en time:

– Hallå! Den här dagen är bara röra, kan du ringa om tio minutter?

Etter ti minutter:

– «Hej, det här är Barbro. Lämna ett meddelande» ...

Jeg vil nødig mase mer på en tydelig stresset dame, så jeg skriver en sms og foreslår at vi heller kan snakkes dagen etter.

Følgende svar tikker inn:

«Du är en pärla. Kan du ringa mig i morgon vid 10-tiden? Kjempeklem å TACK» (pluss hjerter og smilefjes).

Tirsdag kl. 10:

– Hallå! Jag ringer dig om tre minuter, jag är i duschen!

Og nei, tenker jeg, og er redd hun også har en dårlig tirsdag. Men så, endelig:

– Hei, endelig, nå er jeg ren og nydusjet og klar til å snakke med deg, kaffe har jeg også, sier en avslappet og munter Lill-Babs i andre enden, som om hun aldri har hatt en travel dag i hele sitt liv. Skravla går, det er som å snakke med en man kjenner godt og som er oppriktig interessert i denne samtalen. Hun gleder seg til å komme til Drammens Teater og til å treffe publikum, det gjør hun alltid, mens alle lurer på hvordan det går an å holde motivasjonen og tempoet oppe når man snart er 80?

– Vet du, jeg har verdens beste jobb, det å få gi noe til publikum er en stor glede og det som gir meg inspirasjon, forklarer Lill-Babs, og vi tror henne. Dessuten har hun nettopp fått sol og varme i kroppen.

– Hvert år i januar tar jeg med grabbarna, mine musikere og deres familier til Kanariøyene, og da planlegger vi hele året. Jeg har en venninne som har en kro hvor vi prøver showet et par kvelder, og det er kjempegøy.

Hvordan skal så 80-års dagen 9. mars feires, blir det like storslagent som alle dine tidligere runde år?

– Nei, det vet jeg ikke, barna fikser. Jeg blir glad om vi bare kan være sammen. Jeg mår så bra at jeg nesten skammer meg, jeg vet ikke om jeg er 60 eller 70 eller 80, dessuten finnes det reservedeler; jeg har et nytt kne, jeg bruker høreapparat, så jeg kan prate med deg nå, og jeg har linser. Som jeg pleier å si: Jag är inte gammel, jag har bara levd så jävligt länga, ha-ha!

Lill-Babs er kjent for å ha et hjerte av gull og å bry seg om sine medmennesker. Er det like viktig som å være en god artist?

– Ja, jeg vil gjøre altfor å være et godt menneske, og å gjøre noen glade, det skal så lite til, et smil når du går over gaten, og du får et smil tilbake – og hele dagen er reddet. Det er mye lettere å gjøre noen godt enn å gjøre noen vondt, påpeker hun.

Noen har sagt: Gi Barbro en tekst, og hun formidler som ingen andre kan.

– Jeg forsøker jo, tenk der har det sittet en person og skrevet, brukt seg selv, sitt hjerte og hode, så da må jo jeg gjøre mitt beste, svarer Lill-Babs, ydmykt og ekte.

Hennes kjære manager de første årene, Simon Brehm (1921–1967) sa bestandig: Glem ikke å ha føttene godt plantet på bakken, vær jordnær!

Og det har hun sannelig ikke glemt. Takk, Lill-Babs – det er DU som er en pärla!