– Interiør er ikke bare pynt og puter

Camilla Fossen gikk fra kremjobb i filmbransjen til tapeter, lampeskjermer og hjemmekontor.

– Det var jo kulere å si at jeg jobbet med film, innrømmer Camilla Fossen som var med å produsere spektakulære undervannsscener i Kon-Tiki-filmen, som gjorde om noen puslete tak til New York skyline anno 1946, og som gjenskapte både Donau og Blücher i Max Manus-filmen, med avansert datateknologi, eller CGI som det heter på fagspråket.

– Det var tungt å si fra seg en sånn tittel, innrømmer Fossen som jobbet som Visual effect producer i hovedstaden, og før det igjen i San Fransco, men valgte likevel å bytte beite.

– Jeg har elsket alle jobbene mine, men vi hadde lyst til å bo i Drammen, og med barn i barnehagen passet det dårlig å pendle til Oslo. Jeg kikket på noen jobber her i distriktet, men fikk ikke gåsehud av dem.

Fugler og blomster

Bird Interiør ble klekket ut for to år siden, og er basert på showroom og hjemmekontor og på hjemme-hos-besøk. Og for en som er godt over middels sosial, kan det by på noen utfordringer å jobbe alene.

– Det hender det blir litt ensomt, så når jeg snakker med kunder eller folk generelt i arbeidstiden, får jeg dekket mine sosiale behov. Noen av mine beste samtaler har jeg med folk jeg ikke kjenner, forteller Fossen, og fortsetter;

– Jeg får en del henvendelser fra Instagram og er aktiv der, alle er velkommen til showrommet mitt etter avtale, eller jeg kommer hjem til folk, og det er ikke sånn at jeg skal prakke min stil på folk.

På showrommet finnes skjermer, lamper og puter til salgs eller bestilling, i tillegg til stoffprøver i all verdens mønstre og farger. Det er nok flest kvinner som er Camilla Fossens kunder, og hun diskuterer og snakker gjerne fag med dem.

– Ikke alle ektemenn gidder å snakke om stoff og frynser i mye over to minutter – det gidder jeg!, fastslår Fossen, og fortsetter:

– Men interiør er mer enn pynt og puter.

For å få faglig tyngde valgte hun derfor å utdanne seg innen sitt nye felt; interiørdesign. Det vil si nytt var det ikke. Hele livet har hun vært opptatt av hus, farger og effekter.

– Jeg har alltid jobbet med ting som har stimulert det visuelle. Faren min hadde også en lidenskap for hus og bygninger, jeg har nok arvet mye fra ham. Søsteren min og jeg satt utålmodige i baksetet hver gang han stoppet bilen og løp ut med kamera. «Skal du ta bilder av hus nå igjen?», ler Camilla. Faren var arkitekten Trond Fossen, kjent og kjær for mange drammensere.

Støv og patina

– Jeg tror jeg har nese for å finne ting som ikke er oppdaget, som da vi kjøpte huset her, hva slags lampeskjermer skulle for eksempel passe her?

Huset er bygget i 1923, da arts and crafts bevegelsen preget arkitektur, design og kunst. Og huset i Strøtvetveien har sine tydelige avtrykk, som blir godt tatt vare på, og som får leve videre, nesten 100 år etter.

Camilla Fossen og mannen forelsket seg hodestups i huset for få år siden, og engelske tekstiler og tapeter passer perfekt inn, sammen med eierne. Sånn sett er hele huset et eneste stort showroom.

– De fleste av kontaktene mine i England er damer på min egen alder som også driver for seg selv. Mange av dem lager produktene for hånd, sier Fossen som reiser til England to, tre ganger i året. Men det er ikke bare England som inspirerer.

– Jeg blir egentlig inspirert av alt jeg ser rundt meg og leker med tanker om å vri det til på min egen måte. Og også av folk som går sin egen vei og tviholder på sin egen stil. Og av folk som omgir seg med gamle, skjeve ting og som tør å vise sin personlighet – det er gøy.

Noe som ikke var fullt så gøy var da mannen til Camilla skulle hente noen gamle stoler som den entusiastiske elsker-gamle-stoler-kona hadde kjøpt på nettet.

– Han mente at jeg skulle fått betalt for å ta dem inn i huset! De var så støvete og fæle, og de stinket røyk.

Men etter en hestekur på snøen i hagen, fikk de komme inn, og utgjør på mange måter prikken over i-en i husets stue. Trekket er autentisk, og Fossen har ikke tenkt til å fornye med egne, nye tekstiler med det første.

– Gammel patina er vakkert og verdt å ta vare på!