– Ikke helt meg å gi opp

Betu Kajigi kom til Norge i 2005 – og selv om han var utdannet psykopedagog og hadde ledererfaring fra Kongo, skjønte han fort at her var det bare å starte om igjen.

– Det er klart jeg også har hatt tunge dager. Som da NOKUT avslo å godkjenne noe av utdanningen min. Da brast drømmen. Men så tenkte jeg; hvem er nå det mennesket som har sendt meg dette avslaget? Det er jo bare en dame ved en PC – en saksbehandler, forteller Kajigi.

Han ringte saksbehandleren og krevde at utdannelsen hans skulle bli vurdert av fagpersoner – det vil si ikke byråkrater. Damen sa hun hadde retningslinjer å forholde seg til.

Dermed kontaktet Kajigi NTNU, for å få deres vurdering.

De ba ham levere en skriftlig oppsummering av alle fag og bøker han hadde vært gjennom, samt den siste avhandlingen han hadde skrevet – så skulle det bli vurdert av professorer.

– Så jeg skrev 60 sider, og leverte det inn sammen med avhandlingen min. Det ble godkjent. Og de ga meg 80 studiepoeng.

Betu smiler bredt og fornøyd. Få dager før han setter seg på flyet til Kongo er han tilbake på kontoret på Strømsø, der Senter for oppvekst driver oppfølging av enslige, mindreårige flyktninger. Han har vært leder for Drammen kommunes oppfølgingsteam – og da han ble rekruttert av FN, til å jobbe med de interne flyktningen i Kongo, var han blitt avdelingsleder.

Universitetsnivå

– Betu er en mann og en venn man kan stole på. Vi var aldri i tvil om å ansette ham, da han kom på intervju i Drammen for cirka 10 år siden. Han er godt skolert, ambisiøs og arbeidsom. Samtidig har han et vinnende vesen, er hyggelig og jordnær. Hans erfaring som flyktning var gull verdt i vårt arbeid med enslige mindreårige flyktninger. Han er og bør være et forbilde for andre flyktninger i Norge. Han viser at selv om du må begynne helt på scratch – så kan du komme så langt du vil. Jeg tror Betu vil kunne mestre en toppstilling i FN-systemet, og håper han ikke vil glemme oss venner og kolleger i Drammen.

Slik beskriver venn og tidligere leder for avdeling for mindreårige flyktninger, Gudmund Rype, Betu Kajigi.

Selv om han til slutt fikk godkjent utdannelsen sin, måtte han ta mer utdannelse i Norge for å kvalifisere for jobber som interesserte ham.

– Jeg hadde landet i et land som var mørkt og kaldt – og der folk var redde for fremmede. Jeg måtte finne ut hva jeg ville – og hvordan jeg skulle komme dit. Den gangen var introduksjonskurs temmelig nytt. Det var mye prøving og feiling – og på norskkurset ble jeg plassert på gruppe med analfabeter. Det ble ikke utfordrende nok, så jeg tok en test og fikk plass på NTNUs mer avanserte norskkurs i stedet, forteller Kajigi.

Han sluttet på introduksjonsprogrammet, fikk seg jobb som renholder – og begynte å tjene penger selv.

Han studerte statsvitenskap – og i Trondheim – der han først bodde – ble han valgt som representant for Mangfoldsrådet, som gir råd til bystyret i saker som har med innvandringsspørsmål å gjøre.

Til Drammen kom han i 2007. I dag har Kajigi også en mastergrad i menneskerettigheter og multikulturalisme, og ga i 2012 ut en bok om den internasjonale domstolen i Haag – og løsninger for Afrika (The International Criminal Court in Africa: NGO’s Perceptions of the ICC’s Legitimacy in Uganda).

Dyrebar kunnskap

Kontoret hans er ryddet og tømt for papirer og personlige eiendeler. Kollegaene har klemt og gratulert og fortalt hvor mye de vil savne ham.

For Kajigi venter helt nye oppgaver. Som Stabilization Officer i Kongo skal han koordinere tre programområder for FN-styrkenes flyktningarbeid. Det handler om konfliktløsning, kompetanseheving og å tette gapet mellom myndighetene og lokalbefolkningen. Engasjementet er for ett år, i første omgang i hvert fall.

– Heldigvis støtter familien meg, ellers hadde jo ikke dette gått.

Kajigi blir litt fjern i blikket. Er veldig stolt av gjengen der hjemme – som han ikke vil se mye til det kommende året

Barna, en datter og tre sønner, har alltid blitt innprentet at de har alle muligheter – bare de står på og jobber.

– Jeg vil de skal være stolte av å være norske – og drammensere. De skal aldri se på seg selv som annenrangs. Det er på tide alle skjønner at dette samfunnet, med folk i alle farger, er kommet for å bli. Da kan man ikke lenger gjøre forskjell på folk, basert på hvorvidt de heter Ola eller Betu.

Han forteller hvordan kona, som også er fra Kongo, slet med å få jobb – og sendte inn 123 søknader før hun endelig fikk ja, fra en barnehage på Bekkestua.

– Hun er fantastisk. Jobber fulltid – og har nesten ikke hatt fravær på fire år. Sånn var faren min også, som dro på jobb hver dag klokka seks om morgenen. Han sa til meg at han verken kunne gi meg hus, mye penger eller dyre biler – men at slike ting uansett kunne bli tatt fra meg. Den rikdommen han kunne gi meg var en utdanning, og den ville jag alltid ha med meg. Ingen kan ta fra deg kompetansen din.

Seiglivet rykte

I sin nye jobb får Kajigi igjen bruk for sin ufrivillige kompetanse – i det å være flyktning.

Spesielt en historie viser hvor nyttig den erfaringen kan være:

– Jeg jobbet med en ung gutt, som hadde kommet hit alene – og knapt sa noe som helst. Her forventer vi jo at folk skal ha tiltro til alt fra politiet til fastlegen, men på mottaket går ryktene om hvordan alt du sier vil bli brukt mot deg. Jeg la merke til at denne gutten stadig kastet et blikk opp på røykvarsleren i taket, og så plutselig husket jeg det. Dette spesielle ryktet jeg fikk høre mens jeg satt på mottak, om at de små hvite boksene i taket var kameraer som tok opp alt vi gjorde og alt vi sa. Så jeg klatret opp på en stol og åpnet røykvarsleren. Jeg viste ham innsiden – at det ikke var noe kamera der – og forklarte hva det faktisk var for noe, hvilket jo er årsaken til at de finnes overalt. Gutten bare lo og lo – han klarte nesten ikke å stoppe igjen. Så begynte han å snakke.

Kajigi er veldig glad for å kunne fortelle at gutten nå er ferdig med videregående yrkesutdanning, fikk topp karakterer og jobber som lærling.

– Jeg synes vi har fått til mye bra her i Drammen. Så jobber det også veldig bra folk her. Jeg har ikke blitt så norsk at jeg ikke tør å si at jeg er stolt over det jeg har fått til også, ler Kajigi.

Lørdag reiser han til nye muligheter og utfordringer i Kongo.

pernille.vestengen@dagsavisen.no