Min lille verden: – Det er kanskje et lite liv, men man kan likevel føle takknemlighet og glede, sier Anette Gilje. For et drøyt år siden meldte hun seg på et kurs i sangskriving, ledet av Lars Martin Myhre og Ingvar Hovland, uten å ha skrevet en eneste sang før. I dag har Gilje 24 sanger registrert hos TONO. 12 av dem er med på debutplata som slippes 31. mars. FOTO: PERNILLE VESTENGEN

Hun som synger stille sanger

På ME-syke Anette Giljes debutalbum er det ingen skarpe kanter. Hun synger, og Odd Børretzen-produsent Lars Martin Myhre bidrar - med minst mulig.

I en sykehusjournal leste Gilje en gang om seg selv at: «Pasienten er overvektig, arbeidsufør, skilt og barnløs».

– Jeg kunne jo ikke nekte for at dette stemte, men ble sittende og tenke på hva mer jeg var. For det var jo mer. Men hva er man egentlig når man ikke yter? Når man bor alene og ikke jobber? Hva gjør jeg egentlig? Jeg ser alt menneskene gjør. Og jeg synger stille sanger – inni meg.

Det startet for 22 år siden. Gilje fikk kyssesyken, men sier hun aldri ble frisk igjen. Energien var borte. Hun klarte ikke engang å stå lenge av gangen. Jenta, som alltid hadde sunget i kor, og opptrådt på arrangementer land og strand rundt, ble så var for lyder at hun nesten ikke orket musikk. Et glass med farris ble for bråkete og det lød som et pukkverk inne i hodet hvis hun spiste et knekkebrød. Skarpt lys ble en plage og livet generelt krympet inn.

Maksimerer stundene

Anette Gilje (47) byr på kaffe i en lys og trivelig rekkehusleilighet på Gulskogen i Drammen.

Sentralt plassert i stua er sofaen, der store deler av livet tilbringes.

– Dagsformen varierer litt, men jeg trenger mye hvile og ro. Om jeg aldri så gjerne vil få til mer, føles hjernen etter kort tid som en varm printer – der det ligger masse oppgaver i kø, uten at noe kommer ut. Men jeg har en luke tidlig om morgenen, på rundt en time – halvannen, hvis jeg ikke dusjer og vasker håret. I den perioden har jeg for en stund bedre tilgang – på meg.

Utenfor vinduet, på den vesle terrassen, står Giljes elektriske rullestol til lading. I de verste periodene er det ugreit både å stå, gå og sitte oppreist.

– Jeg ble for alvor klar over tilstanden i mars i 1995. Jeg hadde sunget på et arrangement i Oslo – og da jeg tok bussen hjem måtte jeg holde meg fast for ikke å segne om. Jeg kom meg av på Høvik men klarte ikke å gå over brua. Jeg måtte bare sette meg ned i en sandkasse, før jeg fikk slept meg bort til en nabo jeg kjente. Der ringte jeg på og ba om å få komme inn og legge meg ned.

Stemmen er lys og kvikk, håret blankt og midjelangt – og ansiktet bærer preg av å ha lett for å smile. Det er ikke så rart at flere av Giljes kjente blir overrasket over å høre de utleverende sangtekstene hennes.

– Jeg har bestemt meg for å maksimere livskvaliteten innenfor de begrensede rammene jeg har. Om jeg bare er ute av huset et par ganger i uka, så er jeg uansett så takknemlig og glad for de stundene jeg får. Kanskje har folk sett meg delta på en viseaften på Buddy – også tror de at det er slik jeg er. De vet jo ikke at noe sånt krever dagevis med opplading – både før og etter.

Viktig stemme

«Livsgleden er så skjør. Vil noen merke det når jeg dør?» Slik starter spor 10 på Giljes album.

Hun er ikke redd for å gå inn i det triste og vonde. Melodiene er likevel så enkle og vakre, at inntrykket ikke blir selvmedlidende eller beksvart – bare tankefullt. Og man trenger ikke ha vært alvorlig syk for å kjenne seg igjen i mye av Anette Giljes tankegods.

– Fordommene og ensomheten er det verste, men arbeidsuførhet er ingen diagnose. Det betyr bare at man mottar økonomisk støtte når man ikke er i stand til å jobbe, for ikke å bli en belastning for familie og venner. Men det er et høyst nøkternt liv, for utbetalingene er bare så vidt store nok til å leve av, fastslår Gilje.

Det er dog ikke første gangen hun uttrykker seg offentlig.

Faktisk var det hun som skrev boken «Sven O. Høiby – Et portrett» gitt ut på Gyldendal forlag, etter å ha hatt kontakt med kronprinsessens far i over tre år. Med Tore Tønne-tragedien friskt i minne – hadde hun tatt kontakt med Høiby, for å vise at mannen var mer enn det som kom fram i mediene på denne tida. I tillegg lagde regissør Pål Winsents i 2010 dokumentarfilmen «Få meg frisk» om Giljes kamp med sykdommen (bl.a. vist på NRKS Puls og sett av rundt 700.000). Hun har også skrevet to barnebøker og vært generalsekretær i Norges ME-forening.

– Rett som det er blir jeg spurt om hvordan jeg orker, jeg som er så syk. Men jeg har bare kunnet jobbe fra rundt et kvarter til maks halvannen time om dagen, men selv det gir resultater etter 22 år da, smiler Anette Gilje.

Nå håper hun hennes «Stille sanger» kan få noen andre til å føle seg mindre alene.

– Måtte tenke annerledes

– Anette deltok på et kurs vi holdt i sangskriving, der deltakerne måtte sende inn noe de hadde skrevet på forhånd. Vi visste ikke at hun ikke hadde skrevet noe før, men det hun likevel sendte var enkelt og søtt – og veldig fint, forteller Lars Martin Myhre, kanskje mest kjent for sitt mangeårige samarbeid med Odd Børretzen.

Og Myhre syntes Giljes prosjekt var såpass spennende at selv om han stort sett holder på med sitt eget materiale (bortsett fra at han innimellom produserer ei plate for Halvdan Sivertsen og sånt da), så bestemte han seg for å hjelpe Gilje med albumet hennes.

– Her måtte man tenke helt annerledes. Hvordan lage en plate for folk som ikke er sikre på om de orker å høre en plate liksom. Vi brukte minimalt med virkemidler, men jeg synes ærlig talt det ble ganske fint, jeg. En slik ekstrem økonomisering med virkemidler har også fått meg til å tenke gjennom det jeg lager selv, for det skal så lite til for å skape variasjon. Det kan noen og enhver lære noe av, sier komponist, gitarist, pianist, vokalist og produsent Myhre, med fire Spellemannpriser på hylla.