Nyheter

Hei sann, jeg er blitt 80

Har du flaks her i livet våkner du plutselig en dag og oppdager at du er blitt 80 år!

I min ungdom var det sjelden folk nådde en så høy alder, og de som gjorde det var som regel sterkt preget av et langt liv. I dag kryr det av 80- og 90-åringer som vil være med på livsleken. På reiser rundt om i verden, på fester og møter. Takk og pris for legevitenskapens utrolige utvikling, selv om det kanskje har gått litt fort i svingene. Samfunnet har vel ikke helt klart å innrette seg på at vi opplever en livslengde-revolusjon som bare vil forsterkes i årene vi går i møte.

Hvordan ser dagens unge på alle «gamlinger» som omgir dem, som også forlanger sin store bit av samfunnskaka? Min erfaring som 80-åring er at de unge i dag utviser mer toleranse og varme overfor veteran-generasjonen enn vi gjorde da jeg var ung. Da jeg som 23-åring dukket opp i Fremtidens redaksjon i 1956 var jeg fortsatt grønn og uferdig. Jeg forsøkte å kompensere min mangel på innsikt og kunnskap med en bråkjekk replikk og væremåte som jeg i dag skammer meg over. De godt voksne, erfarne journalistene tok imot oss med varme og latter da vi var på vårt verste. Selv presterte jeg på en redaksjonskonferanse å slå bombastisk fast at folk over 40 år ikke hadde noe i en avis å gjøre. De var for gamle og utbrente!

I dag er jeg dobbelt så gammel og prøver fortsatt å henge med i svingene. Jeg har imidlertid ingen problemer med å registrere at dagens unge har et kunnskapsnivå og en innsikt og fart som vi manglet i 15-20-års alderen.

Hvordan er det så å bli 80? Jeg kan bare svare for meg selv. Selvsagt kan enkelte dager bli preget av et blekt vemod over at gjestespillet her på jorden nærmer seg siste akt. Men til alle unge som sliter med dødsangst og mangel på livslyst, vil jeg trøste med å si at frykten som regel avtar med årene.

Kroppen og hjernen er et fantastisk instrument som tilpasser seg virkeligheten. De heldige som er født med humorgenet kan ha det skikkelig moro langt opp i alderdommen, ved å studere menneskene som stresser rundt og foretar seg de underligste ting. Selv hadde jeg en periode i ungdommen da tanken på døden førte til mareritt og angst. Takket være omsorgsfulle foreldre, og et nært forhold til natur og friluftsliv, gled den tida over uten behov for medisinering og behandling.

Få år etter ble jeg utsatt for en stupeulykke. Et par dager senere leste jeg i Tønsbergs Blad at det var usikkert om den unge mannen ville overleve. Men jeg var pumpet full av morfin og syntes det var morsom lesning. Hei sann, jeg er jo slett ikke død.

Men tilbake til vår tilpasning til alderdommen. Det håpløse spørsmålet dukker enkelte ganger opp: Ønsker du deg tilbake til ungdommen? Svaret er et rungende nei. Selv om jeg har hatt et herlig fritt og spennende liv, formes svaret i en hjerne som har «arkivet» nesten fullt av opplevelser og minner. Alt som kommer heretter er bonusopplevelser, som jeg selvsagt håper det blir mange av.

I «arkivet» mitt har utrolig mange mennesker plass, døde og levende. En av dem var den gamle kirkegårdsarbeideren som i hele sitt yrkesliv var omgitt av død og sørgende mennesker. Vi hadde mange spennende samtaler. En gang spurte jeg ham:

- Hva tror du skjer med oss etter at vi er døde?

Han så rolig på meg og svarte:

- Har du noen gang gått på skauen en høstdag, og sett bladene fra trærne virvle mot bakken, og bli til jord igjen?

- Mange, mange ganger, svarte jeg.

- Akkurat det samme skjer med oss mennesker. Vi forsvinner og blir til jord igjen. Så enkelt er det, sa den gamle.

En vakker livsvisdom, uten kompliserende religiøse overtoner. Alt levende liv forenklet til ungdommens herlige vår, og livets fargerike høst og død. Skremmende tanker for en 80 åring? Ikke for meg i alle fall.

tobb33@frisurf.no

Mer fra Dagsavisen