Hedret for telefonavlytting

– Mor gjennomskuet meg, men far skjønte ingenting, ler Erna Matsson.

Den spreke 93-åringen husker veldig godt det hun var med på vinteren 1945. I en loftsbod i den såkalte Fadumgården i Rådhusgata 27, satt Matsson og seks andre unge nordmenn og avlyttet telefonsamtalene til og fra NS-kontoret, diverse stornazister og politikammeret.

Gruppen gikk under navnet Tally 2, en kombinasjon av «tal» og «lytt». Audun Knappen skriver i boken «Motstandskamp og krigsseilas: Drammen–Skoger–Lier 1939-1945» at Milorg opprettet Tally 1 allerede høsten 1944. Formålet var å avlytte telefonene ved Gestapo-kontoret i Drammen.

Løy til foreldrene

23 år gamle, ugifte Matsson hadde akkurat sluttet i jobben da hun ble rekruttert til Tally 2 av sin venninne Eva Isaksen. Hun visste ikke så mye om hva oppdraget gikk ut på da hun sa ja.

– Eva spurte om jeg hadde tid til å ta på meg en ekstrajobb. Jeg spurte hva det var, og hun fortalte litt. «Nå vet du for mye», sa Eva. «Da må jeg vel ta jobben da», svarte jeg, forteller Matsson.

I går ble hun og ni andre hedret med minnemedalje for krigsinnsatsen av Drammen kommune. Matsson husker vinteren 1945 som en veldig spennende og samtidig nervepirrende tid:

– Jeg hadde ikke faste arbeidstider, men ble ringt opp og spurt om jeg kunne komme. Da gjaldt det å finne en unnskyldning å servere til mor og far, ler hun.

Matsson og de andre måtte komme og gå under stor diskresjon. 23-åringen gikk forskjellige veier hver gang fra hjemmet bak Fjellheim skole til lytteposten på Høytorget.

– Jeg ante ikke hvem noen av de andre i «Tally 2» var før etter krigen. Da viste det seg at Inge Isaksen var sjefen min, og han kjente jeg jo godt fra før, sier Matsson.

Razzia

Det var Erling Gundersen, ansatt i Telegrafverket, som hadde ideen til avlyttingen. Han tok med seg ideen til Milorgs toppledelse, som umiddelbart sa ja.

Det praktiske arbeidet med å koble seg på Gestapos telefonlinjer ble ledet av Arne Sten Amundsen. Knut Lundhaug og Thorbjørn Thorkildsen tok seg av tilkoblingene ute i byen. For å unngå å bli oppdaget, ventet de helt til slutt med å koble seg inn på telefonen til Gestapo.

Tor Asmyhr i Konnerudgata 10 lånte i 1944 ut halvparten av stua si til Tally 1. Erna Matssons venninne, Eva Isaksen, og John Erik Bache var de to første som drev avlytting. Begge var studenter og behersket tysk og stenografi.

I februar 1945 var det razzia i leiligheten til Asmyhr. Den berørte ikke overvåkingsvirksomheten, men lyttestasjonen ble likevel flyttet til Drammen sykehus. I et lagerrom som tilhørte operasjonsstua, møtte stadig flere avlyttere til tjeneste. Rommet var bare tilgjengelig fra heisen, og to sykepleiere var de eneste som visste hva som foregikk der. Avlytterne ble utstyrt med adgangskort for besøkende slik at de kunne komme og gå som de ville.

Hjerteklapp

Erna Matsson hadde sagt ja til å avlytte NS-kontoret, stornazister og politikammeret uten å vite hva hun gikk til. Etter hvert forsto hun hvor farlig jobben hun hadde påtatt seg faktisk kunne være.

– Jeg passet nok ikke så godt til jobben. Jeg hadde ofte hjerteklapp, men tenkte at det svenske statsborgerskapet mitt muligens kunne beskytte meg hvis jeg ble tatt, sier Matsson.

Hun opplevde enkelte telefonsamtaler som mer skremmende enn andre:

– «Jeg vet at denne telefonen blir avlyttet», sa en kjent NS-mann i byen. Etterpå møtte jeg han på gata, og det ble fullstendig opprør inni meg. Men jeg lot som ingenting og klarte å holde maska.

Holdt munn i ett år

Nazistene tok høyde for at de ble avlyttet. Ifølge Drammen kommunes begrunnelse for å gi Matsson minnemedalje, hadde avlyttingen likevel «stor verdi for den kunnskap motstandsbevegelsen hadde om fiendens oppfatninger og deres praktiske disposisjoner i okkupasjonens siste tid».

Først rundt ett år etter frigjøringen, fikk Matsson lov til å fortelle hva hun hadde vært med på. Hun dro til Sverige ett år, før hun flyttet til Oslo, hvor hun har bodd siden. 93-åringen tror opplevelsene under krigen har preget henne på særlig én måte:

– Jeg har blitt veldig selvstendig og opptatt av å klare meg selv.