Haakon og damene 
på «Arbeider‘n»

Sammen med Haakon Lie i boble til Hokksund.

Så skrur vi klokka tilbake til høsten 1959. De fleste nordmenn er fortsatt preget av solidaritetstanken og gjenoppbyggingen av landet. Det er stor mangel på boliger, og folk hjelper hverandre med å få flest mulig husbankhus under tak før vinteren kommer. Det er 6-8 års ventetid for å få privattelefon, og en radiokanal skal sørge for å informere om alt som skjer rundt om i verden.

Det er snart tid for kommunevalg, og avisene har i et slikt mediebilde selvsagt en helt dominerende plass i valgkampen, med bare NRK som konkurrent. Fremtiden hadde den gang 21 kommuner i hele Buskerud og nordre Vestfold som sitt dekningsområde. En voldsom oppgave for en liten redaksjonsstab i Drammen, samt enmanns avdelingskontorer på Kongsberg, Hønefoss og Ål i Hallingdal.

Tida før et valg var alltid preget av en hektisk stemning i redaksjonene. Fremtiden representerte en sterk arbeiderbevegelse, mens konkurrenten, Drammens Tidende, var «mørkeblå» i 1959. Redaktør Jon Vraa innkalte alltid til stor redaksjonskonferanse før valgene, og ga klar beskjed at nå måtte alle stå på for å sikre flest mulig Arbeiderparti-ordførere i vårt distrikt.

I 1959 var det fortsatt bilrasjonering. Fremtidens redaksjon hadde bare to biler til disposisjon. Buss, tog og sykkel var fortsatt vanlige framkomstmiddel for journalister. Vi unge i redaksjonen, uten politisk erfaring, måtte også stå på.

En sur høstdag fikk jeg beskjed om å dekke valgmøtet med partisekretær Haakon Lie som skulle komme til Hokksund for å tale i «Arbeider‘n».

Da tok jeg en dristig beslutning, ringte partikontoret i Oslo og fikk Haakon Lie på tråden.
- Jeg skal dekke valgmøtet i Hokksund i kveld, men har ingen bil.

Partisekretæren var en mann som alltid hadde dårlig tid, og smelte til før jeg fikk sagt mer:

- Stå klar på fortauet utenfor Fremtiden en halv time før møtet i Hokksund starter.


Jeg sto i pøsregnet utenfor Hauges gate 17 i Drammen til avtalt tid da folkevognbobla til Haakon kom så søla skvatt. Den kraftige karen var litt for stor for bilen, og han krummet seg over rattet og forsøkte å spore veien i drittværet.

Da vi åpnet dørene inn til «Arbeider‘n» var det et skuffende syn som møtte oss. Salen var nesten tom. Det var dekket flere langbord, men da møtet startet var det bare 10-12 damer til stede som hadde trosset uværet. Jeg trodde Haakon ville miste gløden ved et så elendig frammøte, men tok grundig feil.

- Finn fram kaffen og julekaka, så prater jeg mens dere har kaffekos, men hør samtidig godt etter.

Selv sto han øverst ved bordet og holdt en glødende valgtale, improvisert, men så engasjerende at de godt voksne damene satt musestille, og klappet begeistret da den mektige partisekretæren i Arbeiderpartiet var ferdig.

På veien hjem mot Drammen og Oslo, etter en lang, lang dag på dårlige veier, i dårlig vær, med dårlig frammøte, regnet jeg med at Haakon var sliten og nedblåst. Likevel dristet jeg med frampå med spørsmålet:

- På slike dager må det være deprimerende å jobbe så hardt og lenge for så lite?

- Gutten min, sa Haakon. Du så bare 10-12 hyggelige kvinnfolk, jeg så mye mer og lenger. I morra drar damene ned på samvirkelaget og forteller hva Haakon har sagt i kveld. Damene som møtes der treffer nye folk i løpet av dagen. Innen kvelden i morra har trolig 200-300 hundre i Hokksund hørt om talen, og den klare beskjeden om å stemme Arbeiderpartiet.

Den kvelden beundret jeg den mektige partisekretæren som i enda 10 år fortsatte å reise land og strand rundt med sitt budskap. Han gikk av i 1969. Men samtidig mistet jeg lysten til å bli politiker.