Govorit Moskva - Moskva taler!

At en liten drammensjente, født 1923, skulle bli kjent i Norge som «stemmen fra Moskva» hadde vel ingen kunne forutse. Men slik ble livet, og skjebnen, for Ksenia Sund Aleksandrova. Hennes opphav var en norsk far og russisk mor. Faren, Haakon Kahrs Sund, var engasjert i Fridtjof Nansens hjelpearbeid i Russland først på 1920-tallet. Der ble han kjent med Vera. Det ble et par av dem, og de giftet og slo seg ned i Drammen der Ksenia ble født 1923.

Ekteskapet holdt ikke, og Ksenia fulgte moren som giftet seg på nytt med en diplomat i Oslos Sovjet-ambassade. 7 år gammel, i 1930, begynte Ksenia i 1. klasse ved Majorstua skole. I samme klasse var Randi Larssen elev, som senere giftet seg med Trygve Bratteli. I 1935 flyttet familien til Moskva, hvor Ksenia fortsatte sin skolegang. Hun behersket selvsagt farsmålet norsk, og etter hvert også russisk til fullkommenhet. - Jeg kunne nesten ikke et ord russisk da jeg kom til Moskva 1935, uttalte hun i senere tid.

19 år gammel, i 1942, ble hun engasjert som oppleser og oversetter i Radio Moskva - for sendingene til Norge. Det kan ha vært henne som ved nyttårstider 1943/44 brakte meldingen til nordmenn og russiske krigsfanger i Norge at tyskerne var drevet ut av Stalingrad. I 51 år arbeidet hun i Radio Moskva til hun gikk av med pensjon i 1994. Det var Ksenia som i 1963 brakte nyhetene om fantastiske skøytetider fra Medeobanen oppe i fjellene sør for Alma Ata. Meldingen om Jevgenji Grisjins tid på 39,6 på 500 meter ble umiddelbart avfeid som kommunistpropaganda, men det skulle senere vise seg at dette var korrekt. Her i distriktet bør skøyteinteresserte vite at alle Sten Stensens personlige rekorder ble satt på Medeobanen.

Det er mange radiolyttere i Norge som fremdeles husker den egenartede stemmen til Ksenia, «stemmen fra Moskva». Hun ble lyttet til med interesse og kritisk holdning. Under den kalde krigen ble hun avfeid som formidler av kommunistpropaganda, og noen vil kanskje også huske Rolf Kirkvaags reportasjer fra Sovjet på femtitallet. Altfor positive, mente mange. I Russland fantes bare spioner og folk som drev undergravende «kommunistisk virksomhet», hva nå enn det måtte være. At det fantes individuelle, hyggelige, interessante og positive mennesker som levde et bra liv, trodde man verken på eller ville høre snakk om!

Ksenia har selv blitt spurt om det var henne som skrev det hun formidlet gjennom radioen, men det var det ikke. Hun fikk stukket i hendene det hun skulle si, så jobben hennes var for så vidt enkel.

De ansatte i Radio Moskvas forskjellige språkavdelinger måtte strengt holde sin nasjonalitetstilknytning skjult. Ksenia ble også brukt som tolk ved statsbesøk. Werna Gerhardsen, som Ksenia ble godt kjent med, ante for eksempel ikke noe om Ksenias norske bakgrunn. Flere av Ksenias kollegaer i Radio Moskva ble avskjediget fordi de ikke hadde holdt tett om sin nasjonalitetsopprinnelse. Strenge forhold med andre ord. Var det muligens NKVD, det hemmelige statspolitiet, som sto bak?

Mer enn 50 års virke! Ksenia fikk virkelig se og føle Sovjets historie på nært hold. Om hun som ung pike fikk med seg Moskvaprosessene fra 1936 og utover er vel tvilsomt. Finlandskrigen, Vinterkrigen 1939/40, gjorde kanskje ekstra inntrykk. Norges naboland ble jo angrepet. Og så kom katastrofen over alle katastrofer - den store fedrelandskrigen som russerne kaller den 2. verdenskrig. 30 millioner døde, den gang ti ganger Norges samlede befolkning, en ufattelig tragedie der dimensjonene aldri har blitt forstått av oss i de vestlige land. Frykten for tyskerne, flyalarmene, de små matrasjonene - alt dette opplevde Ksenia og hennes familie. Triumfen i mai 1945, lettelsen over at marerittet var slutt, Ksenia så alt dette og formidlet stemningene hun var midt oppe i.

August Lange, (bror av utenriksminister Halvard) var kulturattaché ved vår ambassade i Moskva de første årene etter krigen. Han har selv fortalt meg hvor lett det var å formidle kulturkontakt mellom våre to land på den tid. Noen vil kanskje huske Det russiske statskors konsertturné i Norge i 1947? Så strammet det seg til, jernteppet senket seg mellom øst og vest, og Ksenias pålagte budskap og informasjon ble av mange lyttet til med mistro.

Berlinblokaden i 48/49, Stalins død i 1953, Ungarn 1956, U-2 affæren i 1960, Cubakrisen i 1962, Tsjekkoslovakia 1968 - alt passerte i revy for Ksenia i Radio Moskva. Hun formidlet det sovjetiske synet, uten å ville eller kunne kny, onde tunger sa at hun var et redskap for, og formidler av, sovjetmyndighetenes syn - hun formidlet «kommunistisk propaganda».

Den farlige ensidigheten var ikke nevneverdig mindre på vestlig side. Viljen til selvstendige og uavhengige standpunkt av blokktenkningen ble i Vesten ivaretatt av venstresiden, her i Norge av kretsen rundt «Orientering», Norges Fredslag osv.

Men alt har en ende. I 1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning, imperiet falt fra hverandre, og verden ble ikke som før. I 1994 rundet Ksenia 70 år og gikk av med pensjon etter nærmere 51 års virke. Norsk pensjon fikk hun ikke, hun var både norsk og sovjetisk statsborger, og måtte nøye seg med en ørliten pensjon østfra på ca. 700 kr måneden.

Tilfeldighetene og norske venner førte henne til Gjerdrum i Akershus der hun slo seg ned for godt. Trygve Eriksen (tidl. sogneprest og fengselsprest på Ullersmo) og Ksenia etablerte i ettertid et samarbeid med et barnehjem i Russland - Ruza, 100 km sørvest for Moskva. Barna ble fulgt opp med ferieopphold i Norge organisert gjennom Russlandsgruppa i Elverum. Og tenk, flere av disse barnehjemsbarna har «kommet seg fram i verden» og «blitt til noe»: Jeffim er genforsker i USA, og Ludmila har nettopp fullført sykepleierutdanning i Bergen. Årlig, ved juletider, reiste Ksenia og Bente Elisabeth Skjefstad fra Russlandsgruppa i Elverum til Ruza for å dele ut julegaver til barna.

I et intervju noen år før hun døde, uttalte Ksenia:

«Jeg har kjent mange store menn og kvinner. Omtrent alle er borte, og selv ble jeg enke for to år siden (2003). Den eneste jeg har å holde meg til i dag, er Gud. I yngre år var ikke det aktuelt, men alderen og ensomheten utløser nye tanker. Jeg ber hver dag om å få være frisk, at hodet mitt må fungere, slik at jeg kan gjøre litt nytte for meg - og jeg avslutter med Fadervår. Det verste må være å føle seg overflødig. Men heldigvis, dit er jeg ikke kommet ennå».

Ksenia Aleksandrova gikk ut av tida i juli i år nær 91 år gammel. Slik endte livet til ei lita jente, opprinnelig fra Drammen.