Nyheter

Gjennom do-vinduet på konsert

Da superartistene kom til byen, ble vår ungdomstid spekket med stjerner, platåsko, panikk og besvimelser – i Drammenshallen.

Bilde 1 av 4

ELISABETH HELGELAND WOLD

Drammen 1980: Å snike seg inn på konsert i Drammenshallen ble etter hvert en sport for noen av mine venninner. Og sportslig var det, eller skal vi si spenstig, dumt eller frekt? Jeg velger å si modig. Veldig modig. Jeg var ganske misunnelig, som den reddharen jeg var – tenk å tørre det da?

Men den som ble ferska på sin klatring inn det trange do-vinduet, ble nådeløst røska ned av iherdige vakter. Men mine venninner var kanskje smartere og smidigere. De kom seg inn. Selv sto jeg i kø, med betalt billett i hånda og med ørepropper i lomma.

Men la oss ta det fra starten. Drammenshallen var jo mer enn musikk, i alle fall for dem som var opptatt av idrett og sånt. Vi var 12 år da hallen sto ferdig. Det var byens store sønn, murmester Ole K. Karlsen som hadde stått for byggingen, en moderne og enorm idrettshall, som rommet alt den skulle; flotte sportsbaner med malte linjer i alle regnbuens farger på det fine gulvet som var grønt helt i starten. Det var flotte garderober og dusjer og en kafeteria. Drammens Tidende og Fremtiden skrev om den storslagne åpningen, med bilder og reportasjer fra årets begivenhet i 1978.

Vi hadde faktisk gymtimer i Drammenshallen det første året på gymnaset, den gangen St. Hallvard lå på Strømsø torg. Det fantes riktignok en liten gymsal i den eldgamle skolebygningen, men det var vel plassmangel som gjorde at vi hver tirsdag også måtte slite joggeskoene i selveste Drammenshallen, som da var ganske ny og moderne, kun fire år gammel – det var kjempestas. På veien bort til gymtimene traff i vi elevene fra Drammen gymnas, og sånn sett oppsto vennskap på hver side av Flisebekken, og Drammenshallen ble en arena for mer enn bare basket og innebandy.

Det var likevel konsertene i Drammenshallen som var det aller gjeveste for mange Drammensere på 70- og 80-tallet. 18. april 1980: Jeg var ikke mer enn 14 da Morten og jeg hadde kjøpt billett til 10 CC. Det var støyete forhold og mange folk da vi sto utenfor hallen, vi gjorde store øyne og spisset ører. «Ten-sey-sey, ti-shøts æn-skafs, ten-sey-sey ti-shøts æn-skafs!!» runget utover plassen. Bandets crew solgte T-skjorter og skjerf, ganske høylytt, superfascinerende for en nysgjerrig 14-åring som slukte opplevelsene på høykant, likevel med sunn skepsis og en liten dose frykt, som jeg for øvrig delte med min kamerat. Vi følte oss lost i vrimmelen, og hadde vel egentlig ikke så god greie på det bandet vi hadde kjøpt billett for å høre. Vi hadde hørt Dreadlock Holiday fra Bloody Tourists, han med kartet i trynet, men ellers visste vi ikke så mye. Noe som tydelig ble bekreftet da min venn spurte meg;

– Hva betyr dette som står på billetten, Elisabeth, 10 CC?

– Det er navnet på bandet.

Ryktene gikk om at det var fullt mulig å klatre inn på et av de mange do-vinduene, og da trengte man jo heller ikke å kjøpe billett. Flere av de litt eldre hadde gjort det. 13. oktober 1980: En av venninnene dro på Kiss-konsert. Hun likte dem egentlig ikke. Ok da, kanskje Paul Stanley, han med stjerne på øyet, var litt kul, ellers syntes hun de var ganske ufyselige. Men hva gjorde det? Konsert var konsert! Og etter ferden gjennom vinduet klarte hun å komme seg helt foran til scenekanten, som jo do-vindu-farerne hadde for vane å klare. Der så hun opp på det mer eller mindre vulgære bandet, med skyhøye platåstøvler og lange tunger, disse gufne gutta hadde hun satset livet for å komme inn å se, i alle fall nesten – og nå sto hun ganske fornøyd frontline på Kiss-konsert! Men post-festum ble ikke videre god. Hun sliter fremdeles med pip i øret, og minnene etter sin freidige ferd for å komme inn å høre Kiss, har ikke skapt nevneverdige gode minner. Men en god historie ble det.

25. oktober 1979: Den andre av venninnene besvimte foran høyttalerne ved scenekanten, på Supertrampkonsert, også hun hadde tatt ferden gjennom det etter hvert så berømte vinduet. Supertramp var vel bortimot det aller kuleste bandet vi kunne tenke oss, og jeg må innrømme at jeg gjerne skulle vært der, ikke for å besvime, men for å høre vorspielmusikken til venninnens storebror – live! School, Dreamer, The Logical song, Take the long way home ... Ahh!

En tredje venninne var på de fleste konsertene, i tillegg til Supertramp i lånte, trange lysblå hjemmesydde silke-stretchbukser, svingte hun seg inn do-vinduet og hadde the time of her life. Men det hun kanskje husker aller best er George Michael-konserten, og at hun etterpå ble spurt av vaktene til englandsstjernen om å bli med på nachspiel. Men der gikk hennes grense, og hun takket nei. Det turte hun rett og slett ikke. (Men jeg tror hun i dag, som 51-åring, angrer en smule. Hvor kult hadde ikke dét vært – nachspiel med George Michael?!)

Zappas konsert 31. mai 1980 var en nedtur. Jeg hadde også denne gangen kjøpt billett og sto i kø. Zappa hadde sett ut som en gud, i alle fall som Jesus, på plakatene i kjellerstua til brødrene til Nina. Nå sto han der med kortklippet hår, lys gul T-skjorte og røde sossebukser? Men han gjorde i det minste et kult triks, han festet sigaretten på gitarhodet. Og vi kjente igjen noen få av låtene; Joes Garage, Bobby Brown og Dancin´ fool.

En enda tregere venninne enn meg var kun på én konsert i Drammenshallen; På Boney M med en kamerat og mora hans.

Med a-ha i 1987 og Sting i 1988, var do-vindu-klatringen definitivt over, og vi gikk på konsert fordi vi likte musikken. 40-årsjubilant Drammenshallen, hadde i mange år en viktig plass i Norges konserthistorie, og satte byen vår på kartet. Her om dagen spurte min datter (17):

– Var Drammenshallen gamle dagers Telenor Arena?

– Ja, jenta mi – definitivt!

Mer fra Dagsavisen