Gjemsel og lekser på kirkegården

Skoleveien vår gikk gjennom Bragernes kirkegård. Vi kunne gått rundt sykehuset, men vi tok altså snarveien forbi krematoriet. Det var tre veier gjennom kirkegården, vi gikk den øverste. Om vi hadde sykkel måtte vi for all del huske å gå av, det var forbudt å sykle gjennom kirkegården. Det var heller ikke lov til å løpe. Stort sett var det en regel vi klarte å overholde, om vi ser bort fra de gangene vi plutselig hørte skoleklokka i det fjerne, da var det bare å spurte. Det betydde nemlig at vi hadde sånn omtrent tre minutter på å beine de siste svingene: Ned Capjons gate, bortover Welhavens gate, nedover Amtmand Bangs gate og så bortover Andreas Thunes gate, før vi nådde grusbanen nedenfor skolen. Deretter bar det inn porten, forbi flaggstanga, bortover skolegården, opp trappa, inn hoveddøra, og opp de to etasjene før vi endelig var fremme i klasserommet. Hvis døra vår åpen, betydde det at frøken enda ikke var på plass, og vi kunne skynde oss bort til pulten.

Men vi kom ofte for sent, Kristin og jeg. En gang fant vi en død fugleunge. Den hadde sikkert falt ut fra redet, og vi ville forsøke å gjenopplive den lille dunkledde. Vi lagde en seng av mose og blader, og la vår lille fuglevenn inn i en sprekk i steinmuren hos Myhre. Kanskje vi hoppet over «Fader vår» og «Kjære Gud» akkurat den morgenen – vi ønsket at den lille fuglen ville våkne opp og fly av gårde, og da passet det ikke med begravelsesritualene som vi ellers utførte om vi fant døde fugler eller mus, eller rotter. Kanskje vi rakk en kjapp bønn, jeg er ikke sikker.

Les også: Glimt fra hverdagen i Drammen gjennom 70 år

Jeg husker ikke om fuglen ble liggende i sprekken blant Rombeporfyrsteinene, eller om den sto opp fra de døde. Vår omsorg for naturen og for dyrene var rørende å tenke tilbake på. Jeg velger å tro at den fløy av sted.

Ved den høye muren langs Bergstien hadde vi vårt tisse-sted. Ingen kunne se oss der.

Lærerinnen vår måtte høre mange rare unnskyldninger og historier om alt som hadde forhindret oss i å komme tidsnok. Vi visste at det ikke holdt, men det var likevel sjelden hun ble sint.

Les flere byhistorier: Drammens eldste bygning har bursdag

Én gang skiller seg mer ut enn andre for-sent-komminger. Vi ville overraske frøken med blomster, så var det liksom ikke så ille at vi kom for sent. På kirkegården sto det noen svære stålkasser med blomsteravfall, og oppi der lå det så mange pene blomster. Har noen virkelig kastet disse fine blomstene, undret vi. Noen hadde flotte, hvite bånd med gullskrift til og med. Vi tok med en stor bukett. Men frøken smilte ikke helt som forventet. Etter en liten stund fortalte hun at vi sikkert hadde ment å være snille, men at disse blomstene kunne man ikke gi bort. Det viste seg at vi hadde rappa blomster fra tidligere bårebuketter.

På kirkegården var det alle tiders å tilbringe en god stund på hjemveien. Da kunne vi jo somle med god samvittighet. Vi lekte og gjorde lekser, og om vi ble tørste var det jo bare å drikke litt fra springen, dem var det så mange av. Og hvis vi måtte tisse, gjorde vi det også. Vi hadde faktisk fast plass. Helt øverst, rett under den høye muren opp mot Bergstien. Der var det ingen som kunne se oss. På veien til vår hemmelige plass, passerte vi en veldig spennende gravstein, den hadde påmalt det amerikanske og det norske flagget, og midt i var det et symbol med en kongekrone. Der lå det nok sikkert en konge begravet – minst! I senere tid fant jeg ut at graven tilhører skomakermester Hans A. Hansen (1844–1908) som grunnla ordenen RHK – Riddere av det hvite kors i Norge. Så var vi kanskje ikke så langt unna vår antakelse likevel.

Krematoriet ble tegnet av byarkitekt Alf Bugge og oppført i 1926. Bugge satt sitt preg på byen, i tillegg til krematoriet, sto han også bak turnhallen, paviljongen i parken, Slaktehuset på Grønland og mange flere. Bugge startet sin karriere i de nyklassiske og nybarokke stilen, men beveget seg etter hvert over i funksjonalismen. Østre del med Store kapell er fra en utvidelse i 1940 etter tegninger av Asmund Gulden.

Les flere byhistorier: «Gave til Drammen kommune fra Peter Y. Berg jr. 1972» var det første mange av oss lærte å lese

Vi syntes den store, gule bygningen på kirkegården var fin, den hadde til og med tårn. Hver eneste dag fra første til fjerde klasse gikk vi forbi, både til og fra skolen. Det var også mange flotte gravsteder på kirkegården. Noen av dem så nesten ut som små gårdsplasser, med hvit grus og vakre skulpturer. Det aller mest spennende var likevel de gamle gravene. Det var vanskelig å tyde inskripsjonene, men på noen kunne vi lese at han eller hun var født på 1700-tallet. Den gamle Bragernes kirke hadde brent i 1866, det hadde vi lært i O-fagstimen, så derfor betydde det kanskje at disse gamle gravene var flyttet fra Gamle kirkeplass, og noen få meter opp hit, tenkte vi. En gyselig tanke i seg selv egentlig – vi så jo for oss noen som bar. Men ellers var det ikke så mange skumle tanker rundt kirkegården, vi syntes det meste var fint. Det var alltid pene blomster å se på, Tusenfryd som vokste på gressplenen, pene bedd og høye, gamle trær. Dessuten var det så stille, hvis man ikke tar med fuglesang og by-lyder i det fjerne. Men de gamle gravene ble ikke flyttet – de har ligget der siden kirkegården så dagens lys i 1808, den gangen den ble kalt Bragernes Øvre kirkegård, anlagt på det som het Prestegårdsløkka.

På vår ferd gjennom kirkegården hendte det at vi møtte «kirkegårdsmennene» som jobbet for å holde det pent. Det var spesielt én av dem som kom til å bli husket. Han hadde sjokolade i et hvitt kremmerhus i brystlomma på arbeidsklærne. Vi var skeptiske i starten. Var det noe vi var redde for, så var det å bli bortført eller forgiftet eller noe annet skummelt, og vi lurte veldig på om sjokoladene var giftige. Samvittigheten gnagde, vi hadde lært hjemmefra at vi aldri – aldri – skulle ta imot godteri fra fremmede. Men lysten på sjokoladen overgikk etter hvert redselen for eventuell forgiftning. Vi spiste. Og vi overlevde. Kirketjeneren var nok bare en helt alminnelig mann.

Les flere byhistorier: Den 200 år gamle kjærlighetshistorien til Ingeborg og Oluf tok en tragisk vending