Nyheter

«Gave til Drammen kommune fra Peter Y. Berg jr. 1972» var det første mange av oss lærte å lese

Peter Y. Berg deler opphavshistorien til skulpturparken med journalist Elisabeth Helgeland Wold.

Det var helt selvfølgelig å ha en bjørn som passet på, et reinsdyr å ri på, eller en elg å klatre opp i – om vi klarte det. Høyt der oppe kunne vi se tretoppene i Furulund, og vi kunne skue utover skogens kongerike. Det tok nok en god stund før undertegnede greide å klatre opp, men følelsen jeg fikk der oppe, var verd strevet og ventingen. Men det var fint under elgen også. Bronsesokkelen kunne for eksempel være et fint bord om vi satt på knærne rundt. Og inskripsjonen «Gave til Drammen kommune fra Peter Y. Berg jr. 1972» var det første mange av oss lærte å lese.

For det var i 1971 og 72 at Peter Y. Berg forærte Drammen kommune åtte dyreskulpturer fordelt på seks ulike dyr; Fole, Hjort og Hind, Reinsbukk, Bjørn med unger, Elg og Geit. Alle skulpturene står godt plassert i landskapet, etter en grundig planlegging og tilrettelegging av giver, kunstner og av kommune.

Under hvert bronsedyr er sokkelen med tydelig påskrift. Mange av oss lærte å lese under et dyr på Kjappen. Foto: Elisabeth Helgeland Wold
Under hvert bronsedyr er sokkelen med tydelig påskrift. Mange av oss lærte å lese under et dyr på Kjappen. Foto: Elisabeth Helgeland Wold
 

Mer byhistorie: Sånn opplevde Drammens ordfører invasjonen

De ble alle avduket av daværende ordfører Hagbart Kylland, som for øvrig var svært begeistret og positiv, både til friarealet på Kjappen og for Bergs sjenerøse gave.

Billedkunstner, billedhugger og tegner Ørnulf Bast (1907 – 1974) fikk oppdraget med å lage skulpturene, han var en av de beste på sitt felt, og det skulle vise seg at bronsedyrene på Toppenhaug også skulle bli et av hans siste, store kunstneriske prosjekter.

Jeg fikk mange rideturer på hinden, dette er fra høsten 1972. foto: A.A. Helgeland
Jeg fikk mange rideturer på hinden, dette er fra høsten 1972. foto: A.A. Helgeland
 
Les flere personlige byhistorier fra Elisabeth Helgeland Wold: Spytting og banning i kirka
 
Når man ser Basts malerier, ser man tydelig slektskapet med hans tredimensjonale arbeid. I maleriet «Brennende busk» på Nasjonalmuseet, ser man jo folen fra Kjappen! Men den oljemalte hvite hesten var altså 25 år eldre enn vår firbeinte venn i Løkkebergparken. Det er også Bast som står bak St. Hallvard-skulpturen på brønnen på Bragernes Torg. Bast hadde stor spennvidde og kontrast i sin kunstneriske kapasitet.

Peter Y. Berg kom selv med forslaget om at skulpturparken skulle inneholde norske dyr. Han hadde sett «Folen» på Rundtom, som også Ørnulf Bast hadde laget, og ble bergtatt. Begge Bergs sønner gikk i barneparken på Løkkebergene, og giveren så hvor flott det var der, både for liten og for stor. Han ønsket å bidra til fortsatt trivsel og lek på et kjært rekreasjonsområde. Berg var opptatt av detaljene, som at bjørnebinna passer på ungene, og samspillet mellom hjorten og hinden; at de ser på hverandre.

Hind i solnedgang anno 2020. Foto: Elisabeth Helgeland Wold
Hind i solnedgang anno 2020. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

Mer byhistorie: Den 200 år gamle kjærlighetshistorien til Ingeborg og Oluf tok en tragisk vending

Ja, dyrene snakket selvfølgelig sammen, og ble involvert i vår lek. Rideturene på hinden var de aller beste. Skjønt hun sto helt stille og kikket bort på hjorten. Hinden gjør liksom stand, og har dratt det venstre forbeinet opp, en perfekt trapp for oppstigning. Der oppe på bronseryggen kunne jeg sitte lenge, med full oversikt over hustakene langt der nede. Jeg kunne se huset vårt, eller jeg kunne skue utover Drammensfjorden. Det ble kaldt i baken av og til, men det var ikke så farlig. For en lykke!

Tilbake til Peter Y. Berg; han forteller at han sammen med daværende parksjef Berger i kommunen gikk rundt på Kjappen på befaring, og at det var kommunen som til slutt bestemte hvordan dyreskulpturene skulle plasseres i parken. Han forteller også at han og faren, Yngvar P. Berg (1901-1983), var inne i atelieret til Ørnulf Bast i Oslo, flere ganger underveis i kunstnerens arbeid med skulpturene. Bast lagde prototypene i full størrelse i leire, deretter besørget Berg støpning i bronse, som ble utført på flere steder. Ørnulf Bast var svært effektiv i sitt arbeid, forteller Berg.

Strømpebuksene rakna da vi klatret opp på bjørnen, den har ruglete overflate. Foto: Elisabeth Helgeand Wold

Strømpebuksene rakna da vi klatret opp på bjørnen, den har ruglete overflate. Foto: Elisabeth Helgeand Wold

Les flere personlige byhistorier fra Elisabeth Helgeland Wold: Rom med utsikt, vask og veranda

Det var på et tidspunkt snakk om at noen ønsket å sette skulpturene på pidestall, men det ville ikke Berg. Heldigvis var det giveren som trakk det lengste strået, så skulpturene ble mer tilgjengelige og naturlige i landskapet. Dyrene på Toppenhaug har fått tusenvis av rideturer av barn, og kanskje noen voksne, under årenes løp. Og det hadde ikke vært så enkelt om de hadde stått på sokkel. Det var nok også det som var den sjenerøse giverens intensjon.

Den siste skulpturen som kom på plass var den lille geita mot Lammers gate. Nå var riktignok ikke geiter de dyrene som hørte hjemme i norske skoger, men Berg syntes det var viktig med et litt mindre dyr, som de minste barna greide å klatre opp på.

Vår venn elgen. Det var vanskelig å komme opp, men vi lærte trikset. Foto: Elisabeth Helgeland Wold
Vår venn elgen. Det var vanskelig å komme opp, men vi lærte trikset. Foto: Elisabeth Helgeland Wold

Mer byhistorie: Elektriske kjøretøy da, nå og framover

Minnene fra Kjappen, barnehagen og skulpturene er mange. Hele dette området på 40 mål, mellom Løkkebergveien og Lammers gate var vår tumleplass. Hvert eneste kratt, hver stein og hver busk kjente vi ut og inn. Så spennende som det var og få bli med student «tante» Sigrun bak bronsebjørnene og prøve å rulle røyk, og å se henne blåse store røykringer – lenge før vår egen ungdomstid, litt lenger borte på Kjappen.

Den første av skulpturene som ble avduket på 17. mai av ordfører Hagbart Kylland, var folen. Vi har sett mange fine svart/hvitt bilder fra den seansen, hvor barnehagevenn Jo så stolt fikk sitte på. Min pappa, som hadde med seg kamera overalt, sto litt bak og fotograferte fra den motsatte vinkelen, og hans bilder er i farger. Det krydde av folk, en hel bydel stimlet sammen rundt folen. Etter hvert kom også de andre dyrene på plass, en etter en, og det var ful oppstandelse i barnehagen: «Nå kommer det et dyr til»!

Barnehagevenn Jo på hesten. Pappa fotograferte fra den andre siden. Foto: A.A. Helgeland

Barnehagevenn Jo på hesten. Pappa fotograferte fra den andre siden. Foto: A.A. Helgeland

Mer byhistorie: Mannen fra Pistolgangen

91-årige Peter Y. Berg kan fremdeles glede seg over dyreskulpturene på sine daglige spaserturer i eller forbi parken. Og vi er mange som er glade og takknemlige for bronseberikelsen som han ga.

Når jeg i dag tar en tur rundt i mitt barndomsparadis, blir det hjertelige gjensyn. De står der akkurat like fint som da de var nye for snart 50 år siden. Blanke og fine ører har de fått alle sammen, etter tusenvis av små hender som har holdt seg fast på de mange rideturene over Løkkebergene.

Kilde: Peter Y. Berg

Takk til familien Berg for utlån av bilder

Les flere personlige byhistorier fra Elisabeth Helgeland Wold: Moro på skøytebanene i Drammen
 
###

Mer fra Dagsavisen