Fra Drammen til lenker på Hawaii

Den 27. oktober 1880 seilte barken «Beta» ut fra Drammen med det fjerne mål Hawaii med nær 400 passasjerer. Det skulle bli en lang og slitsom seilas. Først 14. februar 1881 var de framme ved Maui, en av øyene i Hawaii-gruppen. Julaften hadde de passert Kapp Horn, merkelig nok i stille, vakkert vær. I november 1880 seilte så barken «Musca» ut med 239 emigranter, også med Drammen som utferdssted. Passasjerlistene er bevart, fødesteder er oppgitt: Westfos Præstegjæld, Hoffs præstegjæld, Drammen, Skouer, Eker, Ringerike, Lier, Modum og Hole præstegjæld, og så videre.

På ettersommeren 1880 var det rykket inn en annonse i Drammens Tidende der en søkte etter arbeidskraft til sukkerplantasjene på Hawaii. Betingelsene var forlokkende, den gang: Arbeidere over 20 år 9 dollar i måneden, «koner» 4 dollar. Fri kost og fritt hus. Fri reise og kost og det skulle ikke svares for reisen i form av arbeide i ettertid, slik som det ofte var for ubemidlede som måtte ta en slik reise på krita. Annonsen var undertegnet av Chr. L‘Orange, agent for Hawaiiske Invandringsbureau.

Annonsen ble fulgt opp av leserinnlegg, antagelig bestilte, som begeistret beskrev forholdene; «mye fin frukt», store muligheter til å starte sin egen forretningsvirksomhet, og ville en, kunne en skaffe seg ku og få gratis beite til den.

Utvandrerne måtte skrive under treårskontrakter og ektepar kunne ikke ta med seg mer enn to barn. De som hadde flere omgikk pålegget ved å la barnløse ektepar oppgi «de overtallige» som sine egne barn.

Utgangspunktet var stor mangel på arbeidskraft på Hawaii. Store antall kinesere var importert, men kineserne var en ikke fornøyd med. Flere av sukkerplantasjene på Hawaii hadde norske eiere eller drivere og det var disse som kom på at de ville sikre seg bedre og solid arbeidskraft fra hjemlandet. Det viste seg at det slett ikke ble så vellykket som de hadde tenkt seg. Hør bare:

De var fremme. «Om bord kom Chr. L‘Orange, mellommann for slavehandlerne... Det var han som hadde fått oss ut i elendigheten... De fortalte at de eide oss...». Nordmennene reagerte negativt på standarden på hus og brakker de skulle bo i. Sengehalmen de skulle ha i madrassene måtte de betale for. Arbeidsformennene behandlet dem svært dårlig, «omtrent som kveg». Da de fikk høre at en innfødt fagarbeider kunne tjene fire ganger mer enn dem selv i måneden, ble de rasende. De gikk til streik. 1. oktober 1881 gikk 42 nordmenn på Alexander & Baldwin-plantasjen på Maui til streik. Noen dager etter ble det streik på Hitchcock-plantasjen. Nordmennene kalte plantasjeeieren for «den røde djevel», han var en brutal slavedriver, mente de.

Anmeldelse fulgte, så mange det var plass til i fengselet, ble buret inn. Resten måtte tilbake til arbeidet, det var ingen annen råd. På Bond-plantasjen klaget en på maten, fikk medhold og gikk tilbake til arbeidet.

Nordmennene var skrivekyndige, sendte leserbrev til amerikanske aviser og ikke minst hjem til gamlelandet. Dette vakte voldsom oppsikt. Møter ble holdt i Christiania og saken ble tatt opp i Stortinget. I mars 1882 ble flere forhold når det gjaldt de norske på Hawaii (Sandwichøyene) behandlet. Rapport fra den norske konsulen i Honolulu ble lagt fram og samtidig en søknad om å få en norsk prest til Hawaii. Det ble også søkt om en finansiering for en norsk geolog som etter planen skulle studere vulkanene på øyene.

I debatten mente noen utenfor Stortinget at Norge burde sende krigsskip til Hawaii for å redde de norske fra slaveriet. Så langt gikk det ikke. En diplomat, Johan Anton Wolff Grip, ble sendt av gårde med fullmakter fra kong Oscar II.

Blant de innfødte hadde nordmennene fått tilnavnet «akkamai». Nordmennene okket og akket seg over sin skjebne, akka mei, sa de og pådro seg betegnelsen «akkameiefolket».

Om nordmennene hadde satt sin lit til en mer rettferdig behandling fra sine arbeidsgivere når Grip kom, ble de veldig skuffet. Det var ingen arbeidervenn den norske regjeringen hadde sendt: «En stor del av de som kom, (til Hawaii) tilhørte en uverdig andel av byfolket, som var tilbøyelig til å lage bråk, og var uvant med slikt arbeid». Det var holdningen hos Grip og arbeidsgiverne, stort sett. Grip fikk audiens hos kong Kalakaua, han var jo en utsending fra kongen i «Skandinavia».

Forholdene for de norske ble etter hvert bedre, noen var så dyktige og arbeidsomme at de fikk høyere stillinger. Faye, en av de norske arbeidsgiverne, løste de norske arbeiderne fra kontraktene. Og de «løslatte» greide seg bra og slo seg fram i en fremmed verden. Den store lettelsen for arbeiderne kom da kontraktstida på tre år var over. Nå var de blitt frie menn og kvinner og de sluttet med å sende klagebrev hjem. Men det kom ikke flere skip med nordmenn til Hawaii.

I vår tid er det 9.000 som regner seg som etterkommere av de første nordmenn på Hawaii. De er forlengst godt integrert som amerikanske statsborgere (Hawaii ble den 50. amerikanske stat i USA år 1900) og de er stolte av sine norske røtter. Historien om akka­meie­folket blir stadig gjenfortalt, om igjen og om igjen. Et par bøker om akkameiefolket er også utgitt. Tidligere ordfører Lise Christoffersen har fortalt at hun ved en anledning fikk besøk av en akkameiemann som søkte etter slekt i Drammen. Siste ord om akkameiefolket er trolig ikke sagt.