Først og sist i Svelvik

Av Thorbjørn Andersen

En oktoberdag i 1864 gikk en fremmed i land i det lille ladestedet Svelvik, som den gang hadde rundt 600 innbyggere. Mannen het M. S. Dahl, og han kom med dampbåten fra Christiania.

Han ba høflig lokalbefolkningen vise vei til Flønesgården i Brenna. Denne mannen må ha vært en glødende optimist på det trykte ords vegne, for allerede 15. november samme år gikk Svelviks Organ i trykken, og avisa skulle deretter komme hver lørdag.

Vi vet lite om denne mannen, og aviseventyret i Svelvik varte i bare et knapt år. Det skulle gå over 20 år før en ny optimist prøvde seg: Den 25 år gamle typografen Anton Schrøder. Han hadde kjøpt Holmestrandspostens gamle håndpresse, og ville satse på Svelvik.

Les også: «Busken» reddet dagen (+)

Lokale tok grep

Første nummer av Svelvigs Tidende kom på gata i februar 1886. Det ble starten på en nesten sammenhengende avisutgivelse i Svelvik fram til i dag. Året etter solgte Schrøder avisa til navigasjonslærer Hans Christensen, og hans familie drev avisa fram til 1901. Først nå kommer familien som skulle prege avisa i over 60 år på banen: Svelvikgutten Carl M. Christoffersen kommer hjem etter elleve år i Canada.

Trolig hadde han spart opp en del penger, for han kjøper avisa som i 1902 får navnet Svelviksposten, som i dag. Den nye redaktøren tar to viktige grep: Han senker prisen, og satser hardt på lokalstoff. Politisk lener avisa seg mot Høyre, men opplaget øker raskt og den blir en kjær venn for lokalbefolkningen, uansett partitilhørighet.

Les også: En gang var Drammens Blad byens største avis (+)

Sto på i 60 år

Carl Christoffersen fikk tre sønner, Sigfrid, Erik og Ragnvald, som alle tok navnet Eier. De hjalp til i avisa allerede som guttunger, og ble alle fanget inn av magien som ligger i det trykte ord.

Men det var ikke plass for alle tre i den lille avisbedriften, og allerede i 1922 fikk Sigfrid jobb i Drammens Tidendes redaksjon. Han fikk etter hvert ledende stillinger, før han tok avskjed etter 50 års innsats i avisa. Han ble kjent som en meget engasjert og spennende bygdebok-forfatter.

De to andre brødrene, Erik og Ragnvald, levde og åndet for Svelviksposten hele sitt liv. De hadde to økonomiske bein å stå på: Avisa og trykkeribedriften. Det ble lange og knallharde dager, ofte også netter, men de nektet å gi opp. Avisa gikk i perioder med underskudd, og med jevne mellomrom gikk Ragnvald til sin bror som var redaktør. – På tide å slutte nå, Erik, sa han. Men svaret var alltid det samme fra redaktøren: Erru gærn!

Jeg kjente de tre brødrene. Alle var spennende personligheter, som med varme og hjelpsomhet tok i mot oss unge som satset på journalistikken.

Les også: Sivle skapte storm (+)

– Takk for oss

Men alder og slit krever sitt, og Erik og Ragnvald måtte med sorg se siste nummer av Svelviksposten gå i trykken 28. desember 1962.

Savnet av lokalavisa var så stort at lokalbefolkningen krevde en fortsettelse, og selskapet Svelviks Tidende A/S ble stiftet. Første nummer kom 24. september 1963, men det gikk dårlig, både opplagsmessig og økonomisk.

Allerede året etter kom Bent Harris Evant, redaktør i avisa Jarlsberg i Holmestrand, på banen, og overtok alle aksjene. Svelviks Tidende eksisterte til årsskiftet 1982-83. Da måtte lokalbefolkningen igjen trå til, og selskapet Svelvik-Nytt AS ble dannet. Ny avis kom 24. januar, men avisa slet tungt og var på konkursens rand flere ganger.

Les også: «Dette er eders blad» (+)

En trygg fremtid

I 1995 fikk avisa tilbake sitt gamle navn Svelviksposten og fikk et kraftig løft opplagsmessig og økonomisk. Frykten for morgendagen forsvant da Drammens Tidende kjøpte avisa i 2004, og deretter ble fanget opp av det store mediekonsernet Edda – i 2012 solgt fra britiske Mecom til A-pressen.

I dag er Svelviksposten en av 21 små og store aviser innenfor Amedia. Gruppen har et omfattende samarbeid, og min spådom er at ord og bilder, trykt på papir i et lite lokalsamfunn, aldri vil bli fullt ut erstattet av en flimrende dataskjerm. Vi må jo klippe ut og lime inn i dagbøkene våre når gode venner går bort, når barnebarna smiler til oss på bursdagene, og ikke minst må vi vite når Strikkeklubben og idrettslagene har sine samlinger? Jeg tror Svelviksposten vil få et fortsatt langt liv – også på papir...

Les også: Drammens Tidende har mistet sju redaktører på fem år