– Før het det jo «husbråk». Noe så absurd

Forfatter Helene Guåker (35) har skrevet om livet i et voldelig parforhold. Søndag kommer hun til Drammen – for et viktig formål.

HVEM: Helene Guåker (35)

HVA: Forfatter og litteraturformidler, og har gitt ut boken «Vil ikke reise, kan ikke bli» om å leve i et voldelig parforhold.

HVORFOR: Kommer til Drammensbiblioteket søndag 25. november i forbindelse med markering av Den internasjonale dagen for bekjempelse av vold mot kvinner.

Hvorfor er vold mot kvinner et viktig tema for deg?

– Jeg har selv vært i et forhold med både fysisk og psykisk vold. Det er lenge siden, heldigvis, men jeg har fått utdelt en stemme som jeg må bruke. Å snakke om dette temaet er både en måte å reise seg på, og et middel for å hjelpe andre.

Blir det snakket for lite om?

– Ja, herregud. Det er så store mørketall, så mange det skjer med, både dem vi veit om og dem vi ikke veit om. Men det har utviklet seg i måten vi prater om det på. Før het det jo «husbråk». Noe så absurd.. Og det var veldig lavstatus å jobbe med det i politiet. Både holdningen i politiet og i samfunnet for øvrig har endret seg, men vi får jo ikke bukt med det. Så det må prates om og forskes på for å finne ut hva det er som gjør at dette skjer. Og det handler jo både om ofrene og de som utøver volden.

LES OGSÅ: Flere kvinner bryter tausheten om mishandling i hjemmet

Finnes det fremdeles mye fordommer mot kvinner som havner i voldelige forhold?

– Det er nok mange som ikke har erfaring med det som tenker at «dette kunne aldri skjedd meg», at det skjer svake mennesker. Men dette skjer i alle samfunnslag og før du får sukk for deg. Vi er jo mennesker og vi har følelser. Vi har vel alle opplevd å bli blinde av forelskelse. For de aller fleste går det bra med den blinde forelskelsen, for andre blir det fatalt.

Du har også gitt ut en diktsamling hvor du tematiserer ulike forventninger til kvinner i dagens samfunn?

– Ja. Det var mye viktig og bra som skjedde på 70-tallet, frigjøringskamp og damer som reiv seg løs fra masse konvensjoner. Men så føler jeg at utviklingen har stoppet opp og nærmest gått litt tilbake igjen. Jeg mener, det finnes snart ikke en ekte kropp igjen i offentligheten. Det er så mye fettsuging og dietter, rumpeinnlegg og underliv som skal se ut som barns. Jeg tror i alle fall at kampen for likestilling ikke på noen måte er over.

Hva er feminisme for deg?

– Vel, jeg synes det er interessant at mange menn sier de er for likestilling, men at de ikke er feminister. Feminisme betyr jo nettopp likestilling for menn og kvinner og handler også om at menn skal være likestilte. Men for mange tror jeg det høres ut som noe veldig ekstremt og mannehatende, så vi må jobbe litt med orda vi bruker.

Hvorfor skriver du?

– Fordi jeg ikke får til noe annet. Nei, altså, jeg har et så enormt stort overskudd av historierer i hodet. Det hadde ikke gått å ikke skrive det ned. Du kan si at jeg er drevet av et fortelleroverskudd, og så synes jeg at historiene mine er verdt å lese. Jeg tror at andre kan ha utbytte av dem. For meg er det ikke noe vits i å skrive hvis jeg ikke har trua på at andre vil lese det.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Tora-bøkene av Herbjørg Wassmo. Det er som om det dirrer av de bøkene, språket og alt som skjer. Man leser med hjertet i halsen. Helt fra begynnelsen så er det en sånn skrekk der og Wassmo har et sånt grep om språket. Samtidig er det en historie om en jævlig beintøff dame. Wassmo er en av Norges beste forfattere, vil jeg påstå.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg vet ikke om jeg har funnet svaret på det enda. Men jeg er tilfreds når jeg leser og skriver. Og når jeg spiser god mat.

Hvem var din barndomshelt?

– Gummi-Tarzan. Jeg elsket Gummi-Tarzan! Han var jo en outsider som det var lett å kjenne seg igjen i, og samtidig så overlever han de her ulike hindringene som han møter på sin vei. Det er noe med at når man er liten så drømmer man om alle mulige rare ting og i den boka så skjer det man drømmer om, så man får en følelse av at det går an.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Jeg var med på abortdemonstrasjonen utenfor Stortinget på lørdag, så jeg går i tog for retten til å bestemme over egen kropp, Og miljørspørsmål. Det er de tingene som er viktigst for meg sånn jeg har det i dag.

Er det noe du angrer på?

– Da jeg skrev på den første boka mi og sendte den til Cappelen Damm så fikk jeg tilbake en veldig positiv konsulentuttalelse av en kjent norsk forfatter. Og det var så bra og positivt skrevet at det var en av grunnene til at jeg klarte å bli ferdig med boka. For ikke lenge siden hadde jeg muligheten til å si hei til denne personen, men turte ikke, og det angrer jeg på. Jeg skulle gjerne sagt takk. Han hadde trua på meg, og det var så viktig.