Foto: Sandra Iren Barkås

Flyktet til Norge fra snart ubeboelig sydhavsparadis

– Jeg dro tilbake i 2010. Da var den lille stranda, der jeg pleide å leke, helt borte. Havet hadde steget med nesten to meter, forteller Sonia Toematagi Dahl.

Hvem: Sonia Toematagi Dahl (27)

Hva: Klimaflyktning fra sydhavsøya Tuvalu,

Hvorfor: Skal danse og holde appell under Besteforeldrenes klimaaksjon på Bragernes torg i Drammen.

 

Hvorfor måtte du og familien din forlate Tuvalu?

– Foreldrene mine og jeg bodde i Tuvalu – som moren min kommer fra – til jeg var fem år. Det vil si; vi bodde på en av de åtte atollene som utgjør den lille øystaten. Rett utenfor huset vårt var det en strand der jeg alltid lekte. Det var min yndlingsplass i hele verden. Faren min som er norsk, stortrivdes også i Tuvalu - men etter flere voldsomme orkaner i -93/-94, flyttet vi til Norge. Svære bølger er ingen spøk – når man bor maks tre meter over havet. Senere flyttet vi til Australia - der foreldrene mine fortsatt bor.

Hvordan går det med Tuvalu i dag?

– Jeg dro tilbake i 2010. Da var den lille stranda, der jeg pleide å leke, helt borte. Havet hadde steget med nesten to meter. Det ble veldig tydelig for meg hvor fort klimaendringene går - og hvor ille følgene kan bli. Jeg ble bare boende i to år. Havet steg stadig, og saltvannet tok livet av jordbruksavlingene. Vi måtte begynne å kjøpe alt vi trengte i den lille butikken der, men nye forsyninger kom bare èn gang i måneden. Det var ikke uvanlig å gå sulten. Totalt i øyriket bor det bare omkring 10.000 mennesker, men stadig flere av de unge flykter til Fidji, Australia og New Zealand. Snart er bare de eldste igjen. For øylivet er alt de kjenner. Det er så trist, for snart er dette paradiset helt ubeboelig.

I dag bor du og barna dine i Krokstadelva, hvordan har det seg?

– Mens jeg bodde i Tuvalu, ble jeg veldig godt kjent med en norsk sosialantropolog, som gjorde feltarbeid der. Så da jeg skulle flytte til Norge dro jeg etter henne – til Krokstadelva.

Hva skal du snakke om på torget?

– Blant annet viktigheten av å få stoppet videre oljeboring i Barentshavet. Når CO2-utslippene påskynder klimaforandringene, det snart er mer plast enn fisk i havet og vannet bare stiger, tilsier vanlig folkevett at dette må stoppes. For snart er det ingen vei tilbake – og da sitter vi i klisteret - alle sammen. Jeg vil bruke min stemme til å vekke folk, i håp om at min historie kan vise hvordan klimaforandringene allerede driver folk på flukt.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «Paradiset jeg fant», av Terje Dahl, - faren min.

Hva gjør deg lykkelig?

– Aller mest barna mine - på to, tre og fire år. Familie, empati, glade mennesker og sol og varme.

Hvem var din barndomshelt?

– Thor Heyerdahl, fordi han reiste og tok inn andre kulturer - slik som de var. Han kjente faren min også.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg gjerne snakker før jeg tenker.

Hva gjør du når du skeier ut?

–Jeg bruker penger på ting jeg egentlig ikke trenger - eller tar en runde på byen - med masse tequila. (Det skjer uansett ikke ofte da, forrig helg var første gang på tre år. )

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot - eller for?

– For; klimasaken, barns rettigheter, bedre hjelp til rusmisbrukere, flere flyktninger til Norge - og generelt alle som trenger hjelp. Mot; oljeboring.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Johnny Depp.