Werp stiller ut på hjemmebane: – Disse bygdene har fått en velfortjent plass på kunstkartet

Hvem: Elisabeth Werp (61), kunstner

Aktuell: Åpner separatutstilling på Gulden Kunstverk denne helgen

Walter Welo sier at utstillingen din «Navnløse rom» er en videreføring av ditt prosjekt «Spaces Between Beauty and Pain» som ble vist på Sortland. Der delte du utstillingslokale med Odd Nerdrum. Hva får vi se på Gulden?

– Før utstillingen med Odd, var jeg nede hos ham i atelieret flere ganger og ble enormt inspirert. Av den grunn har jeg alltid visst at jeg ikke måtte bli hans elev for ikke å bli kopist. Ett av mine prinsipper fra studietiden, var å se innover, for å visualisere mine egne fornemmelser av en verden jeg aldri fikk helt kontakt med. Jeg har malt landskaper, portretter, stilleben, bygget opp «scener» i uterom, eller gjenstander som har dukket opp på min vei og som ga meg en assosiasjon – jeg har kastet meg over det meste for å komme videre, og for å ha stor malerglede i og med at mesteparten av mitt liv utspiller seg i atelieret. Etter besøkene hos Odd, ble jeg mer og mer opptatt av rom. Utstillingen på Gulden er arbeider jeg startet med for lenge siden, og som like gjerne kunne ha vært med på Sortland hvis de hadde blitt ferdig til da.

Hva er det med rommet som du fascineres av?

– I rommet kan jeg overføre en stemning, som forhåpentlig gjenspeiler noe av det som er å være menneske. Lengsel, ensomhet, smerte, isolasjon, meningstap og melankoli er en del av disse rommene. Men også håp, drøm og uventet glede. I bildene lager jeg sprekker i veggen, der lyset slipper til, et knust vindu hvor en fugl flyr inn, en nyplukket bukett med syriner fra en fremmed gjest som fant det forlatte nedstøvede rommet. Iscenesettelse og metaforer har alltid opptatt meg. Rommet gir dessuten muligheter til å konsentrere seg om perspektiv, farge, valør, komposisjon, stofflighet, linje, form, lys, skygge, idé, fokus og oppløsning – det har uendelige muligheter.

Hva er du opptatt av å formidle?

– Først og fremst er jeg opptatt av å lage et godt maleri. Om jeg i tillegg klarer å skape en motpol til vår tids støy, kynisme, ironi, og skrik om fornyelse og sensasjon, vil jeg oppleve mitt arbeid som enda mer meningsfylt. Om jeg klarer å vekke en sanselighet, en lengsel etter noen verdier som vi tapte underveis i fascinasjonen av teknologi. En høyere bevissthet rundt begreper som ydmykhet, andektighet, respekt, høytidelighet,

takknemlighet og stillhet.

Du har holdt utstillinger på anerkjente, gallerier, også ute i verden, hvordan blir det å komme hjem til Eiker?

– Det blir fint å stille ut på hjemmebane igjen. Med Morten Viskum og hans prosjekt i Vestfossen og Tone Steinsviks engasjement på Blaafarveværket, har disse bygdene fått en velfortjent plass på kunstkartet. Walter Welo på Gulden har også klart å bygge opp et solid galleri som det står respekt av, så dette gleder jeg meg til! Og hvis jeg møter noen kjente fra barne- og ungdomstida så kommer det til å bli veeeldig følsomt.

Hvordan har hjemstedet ditt påvirket deg?

– Jeg tror at det man opplever i tidlige år har enormt mye større påvirkning enn det vi trodde. Hendelser, ord, stemninger, lukter, opplevelser setter seg i oss og danner vårt indre stoff, det føler jeg sterkere og sterkere. Plutselig kan det dukke opp drømmer fra lang lang tid tilbake. Som liten er man kanskje mer åpen og mottakelig for inntrykk.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

«På sporet av den tapte tid», Proust.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å høre min datter le, kaffe med havremelk, stillhet, gode diskusjoner, se en idé bli virkelighet, fallende snø, et høflig menneske, skjønnhet, gode lukter – tusenvis av ting!

Hvem var din barndomshelt?

– Pappa.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg overdriver absolutt alt, og går altfor intenst inn i alt som kommer på min vei.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Spiser en bøtte med Ben and Jerry´s «Half baked».

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– En demonstrasjon som kjemper mot all type sentralisering, institusjonalisering, kategorisering, påståelighet og overformynderi.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Andrej Tarkovskij, men han er jo dessverre død.