Nyheter

Finnes det et liv etter døden?

En novemberdag i 2000 fikk den tradisjonsrike arbeideravisen Fremtiden dødskysset av A-pressen.

Finnes det et liv etter døden?

En novemberdag i 2000 fikk den tradisjonsrike arbeideravisen Fremtiden dødskysset av A-pressen.

Rasende protester fra medarbeiderne, som fikk tre dagers varsel på å pakke sammen, hjalp ikke.

n Thorbjørn «Thobben» Andersen

Fallende opplag, i en tid da idealisme og solidaritet var i ferd med å bli fremmedord, erstattet av økonomi og bunnlinje med steinharde økonomer i førersetet, førte til avisens død. Nå satses det altså friskt på en ny «framtid», og jeg spør meg selv: Finnes det et liv etter døden?

Ingen snakket om avisdød da jeg banket forsiktig på døra til redaktør Jon Vraa og presenterte meg som den nye journalistlærlingen en høstdag i 1956.

Tvert imot: Landet var inne i en intens oppbyggingsperiode etter krigen, optimismen og framtidstroen preget alt og alle.

Fremtiden, som var blitt stoppet av tyskerne en augustdag i 1941, lå med brukket rygg da freden kom.

Det meste av teknisk utstyr var borte, og medarbeiderne var spredt rundt om i landet. Men allerede i mai 1945 var Fremtiden ute på gata igjen.

Et lite under skjedde i de triste, grå lokalene i bakgården til Folkets Hus i Hauges gate 17 i Drammen. En bølge av sympati møtte avisen som raskt fikk et stort opplag på bekostning av Drammens Tidende som hadde kommet ut under hele krigen.

Hverdagen meldte seg

Det kunne ikke vare. Da fredsrusen ble erstattet av hverdag så leserne den store forskjellen mellom de to avisene, både når det gjaldt redaksjonell dekning av distriktet og annonsemengde.

Fremtiden kunne ikke konkurrere i mengde, men i meninger og kvalitet. Samholdet innen arbeiderbevegelsen var sterkt, og avisen hadde stolte tradisjoner som talerør for de svakeste gruppene i samfunnet. Likevel sank opplaget etter hvert utover på 50- og 60-tallet.

Telemarkingen Torgeir Vraa, som senere ble kalt «Urkraften fra Buskerud», var avisens redaktør fra første nummer kom på gata 17. mai 1905 til han døde 21. juni 1934, 66 år gammel.

For vi som kom unge til Fremtiden etter krigen, var det spennende å møte eldre medarbeidere som kunne fortelle om den legendariske redaktøren. Særlig hans visjonære kraft og overbevisning imponerte folk landet over. Allerede i 1933 da Adolf Hitler kom til makten i Tyskland skrev Torgeir en flammende leder. I den advarte han «mot denne mannen som vil ødelegge Europa», mens borgerpressen stort sett hyllet Hitler som Tysklands redningsmann.

Da jeg kom til Fremtiden var Jon Vraa, Torgeirs sønn, redaktør. Han hadde klart å samle rundt seg en spennende gruppe medarbeidere. Som politisk redaktør Tor Oftedal, som senere ble stortingsmann og riksrevisor. Reiulf Steen var en glødende politisk nykomling, Bjørge Lillelien, nylig vendt hjem fra USA, hadde jobben som sportsredaktør.

Andreas Nøkleby jobbet som redaksjonssekretær, mens Elsa Watnebryn og Kristian Steffensen var markante redaksjonelle profiler som hadde jobbet i redaksjonen også før krigen

Tøffe tak, men samhold

Vi i redaksjonen levde på mange måter vårt eget liv, men i nær kontakt med teknisk avdeling og administrasjonen, som hadde kontorer og ekspedisjon ut mot Hauges gate.

Det er underlig å tenke tilbake på, men selv om Fremtiden stort sett i alle år slet med dårlig økonomi, kom lønningsposen til de mange ansatte på riktig dato, helt fram til siste nummer kom på gata i november 2000.

I begynnelsen på 70-tallet så det imidlertid mørkt ut. Da var det betalte opplaget nede i rundt 13.000 og alarmklokkene ringte.

To nye, unge sterke ledere kom på banen og reddet Fremtiden fra undergangen. Det var Aslak Ona, som mange år senere ble direktør i VG, og avisens egen journalist Johan Kleven som ble redaktør.

Selvsagt hadde de alle ansatte med seg på den utrolige snuoperasjonen som fulgte, men dristigheten og ideene skal de to ha æren av.

Gjennom alle år hadde Fremtiden og Drammens Tidende vært middagsaviser som gikk i trykken rundt klokka tolv.

De to nye lederne stilte straks spørsmålet: Er det ikke en morgenavis Buskerud og nordre Vestfold trenger?

Overgangen var komplisert og kostbar, men som ved et under kom pengene på bordet og Fremtiden ble morgenavis 29. mars 1976.

Opplaget steg raskt, men da det passerte 23.000 ringte varselklokkene i Drammens Tidende som kort etter også gikk over til å bli morgenavis.

Da hadde imidlertid Fremtiden klart og etablere seg med nytt avishus og ny offsetpresse på Åssiden.

Det skjedde 14. juni 1976, og opplaget steg som nevnt til toppen ble nådd på 80-tallet, da Drammens Tidende satte inn sitt motstøt.

Mange gode år

Det ble imidlertid mange gode år for Fremtiden som gikk over til tabloidformatet. Drammens Tidende fulgte etter også når det gjaldt formatet, og konkurransen mellom de to avisene var beinhard.

Men starten på 80-tallet var en tid i økonomisk medvind. Annonsemengden økte, det ga økonomi til sterkere redaksjonell satsing og økt sidetall.

Alt så lyst ut for Fremtiden og investeringslysten var stor inntil den økonomiske baksmellen kom for Norge på slutten av 1980-tallet.

Da ble gjelden tung å bære. Avishuset på Åssiden måtte selges, staben krympes, og Fremtiden etablerte seg i leide lokaler i det gamle brannstasjonskvartalet på Bragernes Torg.

Der kjempet den videre gjennom hele 90-tallet, inntil A-pressen satte foten brutalt ned, og siste nummer av avisen kom på gata 17. november 2000.

Snart 13 år etter vil Fremtiden igjen møte distriktets lesere, og jeg spør meg selv: Finnes det et liv etter døden for avisen med de stolte tradisjonene, eller blir det et kortvarig eksperiment?

Jeg er ingen spåmann, men en ting er sikkert: Konkurranse vil nesten alltid gi leserne et bedre produkt.Så vil tida vise hva den lille aviskrigen i Drammensregionen kan føre til ...

VETERAN: Thorbjørn Andersen hadde i over 40 år sin arbeidsplass i Fremtiden. Det meste av tida som journalist og redaksjonssjef.

«Fremtiden kunne ikke konkurrere i mengde, men i meninger og kvalitet.»

Mer fra Dagsavisen