Thomas (24) bodde på Motivasjonskollektivet på Eidsvoll i 2005. Han forteller om et sted med dels streng detaljstyring og tvang, dels avmakt i forhold til ungdommene som bodde der. Øivind Iversen (t.v.) var barnevernskonsulenten som kjørte ham dit. Han følte seg aldri velkommen på stedet, verken da han leverte Thomas eller de gangene han kom på besøk. FOTO: KATRINE STRØM

- Fikk mer omsorg i Oslo fengsel

DRAMMEN/OSLO: Sønnens rus- og atferdsproblemer gjorde at moren til Thomas ba om hjelp fra barnevernet i Asker. I 2005 ble han plassert på Motivasjonskollektivet.

- Ingen blir rusfri eller endrer atferd av å være på en sånn plass, sier Thomas (24). Han var 16 år da han ble flyttet fra sin første institusjon til det atskillig streng­ere Motivasjonskollektivet. Her var dagen full av regler om alt man leste, fikk snakke om og høre av musikk. Men når kvelden kom, var det den sterkestes lov som gjaldt i sovefløyen, der de ansatte sjelden grep inn, slik Thomas husker det.

Barnevernkonsulent Øyvind Iversen, nå bosatt i Drammen, hadde fulgt gutten gjennom flere år, og var den som kjørte ham dit og senere besøkte ham der. Å se dokumentaren NRK «Brennpunkt» laget fra stedet frambrakte frysninger hos begge to.

 

- Som på glattcelle

Vi møter Thomas i leiligheten hans på Bislett i Oslo. Den er lys og hjemlig, med potteplanter og puter i sofaen. Han byr på kaffe. I kjøleskapet hans er det melk, gulrøtter og paprika. Senga er oppredd, og Thomas er våt i håret, har rukket å trene og dusje denne lørdagsformiddagen.

- Jøss, så svær du er blitt siden sist! ler Øyvind og klapper ham på de framtredende og tatoverte over­armene.

- Får trent mye i fengsel, vet du, smiler Thomas tilbake. Han er åpen om at han har sittet inne for tyveri og væpnet ran. Nå jobber han aktivt for å holde seg rusfri. Han er forelsket, og føler at alt går hans vei. Slik har det ikke alltid vært.

Ved ankomst på Eidsvoll i 2005 fikk ikke Øyvind være med inn. Thomas husker at bagasjen hans ble lagt innenfor en dør, mens han selv ble strippet for alle klær, og fikk beskjed om å bøye seg forover.

- Jeg hadde vært gjennom det før, på glattcelle, og stusset egentlig ikke så mye over det. Det jeg ble overrasket over, var hvor lenge jeg skulle bli værende på det rommet.

 

Les også: Har samtaler for å sikre lokale barn på MK

 

Hadde kilt fast hodet

Tre dager tok det før han fikk møte noen andre på institusjonen. Imens ble han kartlagt, ved hjelp av en Rorschach-analyse og en rekke spørsmål om rus. Innimellom fikk han gå på trappa med vakthavende for å ta seg en røyk, men så var det rett inn igjen. Døra ut til gangen var ikke låst, men der satt en ansatt og sørget for at man ikke gikk videre ut.

- Da jeg fikk flytte inn til de andre, var det første som møtte meg en fyr som hadde kilt hodet sitt inn mellom to sprinkler og satt fast der. Det var jo en grunn til at vi var der. Jeg ser behovet for institusjoner med veldig strenge rammer - men det går an å blande det med omsorg. Jeg opplevde mer omsorg i Oslo fengsel enn på MK - og der satt jeg jo som straff, sier Thomas nå.

- Jeg trodde vi hadde kommet lenger. Noe av det vi jobber aller mest med i barnevernet er relasjon. En god relasjon er sterkere enn alle verdens metoder. En slik start gjør noe med samarbeidet, sier Iversen, i dag privatpraktiserende terapeut med Drammen kommune som en av sine oppdragsgivere. Hver 14. dag besøkte han Thomas de tre månedene han bodde der. Bare en gang fikk han ta med seg gutten på tur utenfor huset.

- Det var så mange regler, flere var umulig å forstå. Det var som et gammeldags barnehjem, sier Thomas og ramser opp:

* Sensurerte aviser. Alt om vold og rus ble klippet ut av ansatte før noen fikk lese.

* Bare lov å høre godkjent musikk. Ikke trance, ikke reggae eller hiphop.

* Fikk aldri snakke om rus eller kriminalitet.

Irettesettelser. «Hei! Rett deg opp. Vi sitter ikke som narkomane her, men som skikkelige folk», kunne de si til oss, om vi ikke satt riktig.

- Vi hadde null adgang til rommet alene i løpet av dagen, uten at det ble forklart hvorfor. Og vi vasket ekstremt mye, med mopp og nal. Var holdningen feil, ble man bedt om omvask.

Thomas kunne finne på mye galt, men kom sjelden i bråk.

- Jeg var flink til å snakke folk etter munnen før jeg kom dit. Etter en stund der ble jeg helt rå. Jeg kunne aldri si hvordan jeg hadde det. Ble man sint, ble man lagt i bakken. For spytting var det ti kroner i bot, et banneord var 20 spenn. Hadde du kort lunte, forsvant ukepengene fort.

- Ble du forklart opplegget?

- Nei. Jeg bare gjorde det de sa, og ble jævlig flink til å tilpasse meg de tre månedene jeg var der. Men han med huet mellom sprinklene ble der i åtte måneder.

Han tror tanken er å lære disiplin, men mener det skjer på bekostning av å få snakke om hvordan man hadde det.

- Klokka åtte var det opp på rommene - gutta sov på den ene siden og jentene på den andre. Der var det aldri ansatte. Vi hadde en lek der vi kvelte folk til de svimte av - den ble aldri stoppet. Jeg var aldri redd - men for dem som var utrygge fra før, var det langt fra trygt. Jeg husker ei jente som slet psykisk, vi kastet bamsen hennes. Hun skar seg opp, og folk la barberblader på puta hennes.

 

Les også: Anmeldt leder går til PFU

 

Avviser dårlig kontroll

Daglig leder ved MK, Bjørn Skotaam, har holdt på flere av reglene Thomas opplevde i 2005. Men han avviser dårlig kontroll om kvelden.

- Det har aldri vært sånn at man har kunnet være på rommet etter åtte uten noen form for tilsyn. Rundt leggetid har man selvsagt litt tid for å stelle seg, da går de ansatte runder rundt i huset. Dette er en gruppe mennesker som også kan være ufine mot hverandre, men vi har høy grad av voksen tilstedeværelse, nettopp for at ikke noe skal skje. Slik var det også i 2005.

- Thomas forteller at avisene ble sensurert. Gjør dere det i dag?

- Vi tar ut det som kan trigge russug. Det er heller ikke lov å sitte og snakke om slike ting i miljøet. De er plassert her, ikke for å snakke om sitt gamle liv, men for å slutte med disse tingene. Skal det snakkes om, skjer det i styrte grupper. Det blir selvfølgelig snakket om jevnlig - formelt og uformelt. Slik var det også i 2005.

- Hvorfor var ikke reglene skrevet ned?

- Det er mange nyanser i en oppdragelse - man kan ikke skrive ned alle, det blir mye. Men man har noen grunnregler for måter å kommunisere med andre på. De grunnreglene får de utdelt, og det fikk de også i 2005.

Thomas opplevde ikke å være til stede når det var tilsyn.

- Det kan avhenge av når man er kommet inn, det kan ha forekommet at noen har vært inne mellom tilsyn. Eller at de har kommet uanmeldt. Kommer de anmeldt, er det samtaler med alle beboere, sier Skotaam.

 

Les også: Buskerud-ungdom kan ha blitt utsatt for tvang

 

Videre

Et nytt vedtak fikk Thomas videre til en annen institusjon, mer spesialisert på rusbehandling.

- Hva har vært viktig i de ni årene som har gått? Omsorg, bevisstgjøring, samarbeid med andre som sliter. Og å få være ærlig, sårbar, sint og snakke om følelser.

katrine.strom@dagsavisen.no