– Får større forståelse

Lokale nyheter

Trine Jansen (56)

Coach og foredragsholder

Er med som frivillig mentor for Internasjonale Drammen, har som mentorpartner en kvinne fra Iran som har fått praksisplass på voksenopplæringen

Hvorfor ønsket du å være mentor i Internasjonale Drammen?

– Jeg vil gjerne bidra på veien til en bedre integrering, et så lite bidrag betyr så mye, det er det minste minimum jeg kan gjøre. Jeg jobber i et enmannsfirma og er ikke en arm inn i næringslivet, men jeg er en samtalepartner og støttespiller for henne. Min mentorpartner er en oppegående jente med en bachelor i matematikk som helt på egen hånd har skaffa seg praksisplass. Å kunne bidra og å være medmenneskelig er dessuten en grunntanke som passer med mitt menneskesyn. Vår ordning varer ut året, og kanskje blir det noe nytt neste år, det er ikke tidkrevende, dette har de fleste tid til – en time i måneden og en kaffekopp med noen som er nye i Norge.

Hva er egentlig en mentor, og hva kreves i denne sammenheng?

– Vi er en sparrepartner og en slags veiviser. Vi kan for eksempel diskutere arbeidsforhold i Norge, hva som skal til og hva som kreves for å komme inn på arbeidsmarkedet. I Norge må man jo være fremoverlent og litt «på». Noen kommer fra kulturer hvor nettopp det ikke er vanlig. Vi snakker om hvordan ting fungerer her, hvilke arenaer er det lurt å ta kontakt for å lære norsk, for eksempel.

Hvordan foregår dette i praksis?

– Det varier nok noe, men min mentorpartner og jeg har hatt tydelige rammer. Det er hun som bestemmer når vi skal møtes og tar initiativ. Vi har møttes stort sett en gang i måneden, på Drammensbiblioteket, over en kaffekopp. Noen ber hjem på middag, men vi er ikke der. Men jeg har jo sett bilder av familien hennes hjemme i Iran og hilst på mannen hennes, så jeg har fått et blikk inn i hennes liv også.

Hva betyr denne ordningen for mentorpartnere, slik du ser det?

– Jeg tror det betyr en hel del. Min mentorpartner setter pris på våre samtaler, vi snakker mye om å tørre å få i gang samtaler, ta ansvar. Hun er ikke vant til å ta plass, mens vi som er norske skal se folk i øya og ikke ned i bordet. Der ligger den største læringen for meg også, og jeg får større forståelse, og da igjen blir det lettere å akseptere og forstå hvordan ting er. Vi må løfte integreringen opp på et høyere plan. Hva skal vi gjøre med dem som kommer til landet med sine høye utdanninger – vi må ha et opplegg. De må gå rundt å tigge om praksisplass, det er frustrerende for oss og for dem.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg jobber som coach og leser veldig mye faglitteratur, men boka til Petter Stordalen, «Jeg skal fortelle deg min hemmelighet», liker jeg godt. Den har en livsfilosofi som jeg synes er bra.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg jobber med mennesker i endring, så å se fra sidelinja at folk finner tilbake gullet i seg, som gir dem mestring, mot og muligheter, det gjør meg lykkelig – å få være en bidragsyter. Og de fire barnebarna mine.

Hvem er din barndomshelt?

– Ingen som jeg kommer på. Det må være noen som appellerer til min rettferdighetssans, som Fantomet eller Pippi. De som er greie mot de greie og ikke så greie mot de ugreie.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Tar et glass vin, kanskje?

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg VIL gjerne være både raus og tolerant, men av og til møter jeg meg sjøl i døra, og det liker jeg ikke helt. Men ellers liker jeg ikke ordet misliker, og synes jeg er ganske all right, jeg.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– For kvinners rettigheter, det er min fanesak. Barn og ungdom er også en hjertesak, men jeg er ikke typen som går i tog.

Er det noe du angrer på?

– Nei egentlig ikke.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Med Petter Stordalen, jeg liker tankesettet hans om å få ræva i gir og prøve så godt du kan.