Eva Solheim feirer 60 med 60

- Det er et ganske stort løft å male så mange bilder og det må jobbes kontinuerlig med god flyt i arbeidet, sier billedkunstner Eva Solheim fra Lier. Frem til jul stiller hun ut på Gulden, med 60 nye verk malt siden 2016.

Hvem: Eva Solheim

Hva: Kunstner fra Lier

Aktuell: Stiller ut på Gulden kunstverk «60 år, 60 malerier» – en jubileumsutstilling

Hvordan var åpningen, og veien fram mot utstilling?

– Åpningen var veldig hyggelig og fin, med mange venner og bekjente. Jeg sender alltid ut en haug med invitasjoner i forkant av en utstilling, og det er hyggelig at de stiller. Det var taler og fine ord med Tone Ulltveit-Moe som åpnet. Men det er nesten litt vanskelig når det blir så mye pent folk sier, da blir jeg litt rød i toppen. Jeg tok med min nabo på 96 år dagen etter, og da var det jammen mye folk da også. Og det var jo ikke vennene mine, så det var hyggelig å se. Jeg hadde forrige utstilling på Gulden i 2016 og hadde trodde ikke at jeg skulle ha ferdig 60 nye malerier til nå. Det er et ganske stort løft å male så mange bilder og det må jobbes kontinuerlig med god flyt i arbeidet. Og jeg jobber med mange bilder av gangen, jeg har ikke tid til å vente på at et og et strøk skal tørke. Dessuten er det heller ikke bestandig at inspirasjonen detter ned i hue. Men akkurat nå blir jeg inspirert, jeg sitter på hytta på fjellet og ser ut på et hvitt landskap. Jeg har tatt en ekstra lang helg.

Fortell litt om din bakgrunn og hva du maler?

– Jeg gikk grafikklinja, og tegnet bare mennesker og lagde grafikk. Faren min var maler og han malte landskap. Men for 20 år siden, etter å ha laget kulltegninger og pasteller, så jeg at arbeidene mine ble mer og mer maleriske, og da startet jeg med landskap jeg også. Man ser grafikeren i bildene, og helt på nært hold ser det nesten ut som etsning. Og jeg bruker mye sort, som også er vanlig i grafikken, men det er min måte å male på. Jeg finner jo ikke opp kruttet til hver gang, men man kjenner meg igjen. Og jeg tror at det er der jeg står nå, og det er helt greit. I tillegg til å jobbe i mitt atelier på gamle Lierbyen stasjon, underviser jeg på Kulturskolen i Drammen, det har jeg gjort i 20 år. Hvis jeg bare skulle jobbe med bildene, alene på atelieret, hadde jeg gått litt på veggen. Jeg ville heller ikke bare undervist, men nå får jeg litt av hvert og det passer meg bra.

Hva er det med naturen som fascinerer deg mest?

– I barndommen sa faren min alltid: «Ser du linjene og lyset?» og som barn skjønte jeg ikke hva han snakket om. Men som voksen ser jeg det, og jeg prøver å være en aktiv betrakter, og å formidle og få det inn i bildene jeg maler. Det er befriende å kunne skape sine egne fjell og svaberg, komponere fritt og uhemmet, uten å måtte ta hensyn til gjenkjenning hos betrakteren. Mitt indre bilde er min oppfatning av hva jeg ser, så kan jeg leke meg å lage det landskapet jeg vil.

Du tar imot bestillingsverk, hvordan foregår det, og hvor fri er du da?

– Jeg er fri, det handler mest om formatet. Og om det skal være landskap fra fjell eller kyst. Kanskje noen ønsker seg et rektangulært bilde, jeg pleier vanligvis å stappe det inn i et kvadrat, som jeg synes er mer spennende. Ingen forplikter seg, verken jeg eller den som bestiller. De vet jo ikke hva resultatet blir.

Du har vært ivrig deltaker på Kunst Rett vest, med unntak i år, hva betyr det for deg å være med på en slikt prosjekt?

– I år strakk ikke tida til. Det er ikke så mange kunstnere i Lier, så det er viktig å være med. Jeg har åpent atelier og terskelen for å komme inn er nok lavere enn å gå i et galleri, der det på mange måter er mer formelt, og bildene har vært igjennom kontrollen. Men i atelieret kan folk se hva som ikke ble bra, de dårlige og dumme bildene står kanskje i bakgrunnen, og jeg kan vise teknikker. Kunst Rett Vest er en fin greie og jeg regner med å søke igjen til neste år.

 

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg er i alle fall en i hogga krimleser, og jeg leser alt jeg kommer over. Som ung startet jeg med Agatha Christie, og er fremdeles mest glad i den gåtefulle krimmen.

Hva gjør deg lykkelig?

– Mange ting, vi hadde hund i mange år, og det var en evig glede å gå tur. Og når jeg knekker koden på et bilde og kan si: Der er det! At jeg har vært gift med samme mann i 32 år, gjør meg også lykkelig.

Hvem er din barndomshelt?

– Som barn så jeg veldig opp til faren min, han fiksa alt.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg er ustrukturert og et rotehue. Atelieret mitt kan se bomba ut, men jeg vet hvor penslene mine er.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– For fri abort. Jeg gikk også på 70 tallet.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jeg liker ikke å ta heis.