– Et kall jeg adlyder

Magnus Grønneberg i drammensaktuelle CC Cowboys spiller. Uansett hva folk rundt ham måtte mene.

Magnus Grønneberg (51) er vokalist i CC Cowboys som spiller på Union Scene i Drammen lørdag 13. oktober.

Dere kommer til Union Scene lørdag 13. oktober, hva får vi høre?

– Vi kommer til å spille låter fra hele vår karriere. Kjente og noen litt mindre kjente sanger. Vårt motto er; Ingen skal savne noe. Alle skal få sitt og det fra et topptrimmet orkester.

Hvilket forhold har du til Union Scene og til Drammen?

– Drammen og Union Scene har alltid vært «home, far away from home» som de sier i Amerika. Bra publikum, profesjonell arrangør, og alt dette i en vakker by.

I sommer kom deres ellevte studioalbum "Perfekt normal", hvor dere går tilbake til røttene. Kan du fortelle litt om albumet, om tekstene og om innspillingen?

– Vi ønsket å spille inn platen spontant, levende og organisk. Det vil si at bandet spiller live i studio, hvor vi manipulerer og polerer lydbilde minst mulig. Tekstene er alltid for meg personlige. Det kan være seg konkrete livshendelser, eller fra et indre sjelsliv.

LES OGSÅ: Det var en trend da man ikke skulle være bredere enn et A4-ark

Hva er forskjellen på å gjøre konserter alene og sammen med band?

– Band er samspill hvor vi alle er like avhengig av hverandre, en mindre fri rolle. Det vi har blitt enige om av repertoar og arangemanger må følges. Så er det ofte større scener, flere publikummere og mer av alt. Solo er en mer fri øvelse, som på en måte er mer oversiktlig. Her kan jeg også ta ting mer på sparket. Samtidig er det mer krevende – ingen å lene seg på, og mentalt må man være enda litt mer på hogd. Ja takk til begge deler!

 

Du har også samarbeidet med datteren din, Hanna-Maria, blir det mer?

– Jeg håper det, men det finnes ingen planer i øyeblikket. Hun er fortida ansatt på Nationaltheateret hvor hun skal spille i diverse oppsetninger framover. Vi får se hva tida bringer.

Du høster mange lovord og prikker på terningen, både alene, sammen med datter og med CC Cowboys. Hva betyr slik heder for deg?

– Ros og anerkjennelse er alltid hyggelig, men jeg tenker ikke så mye på det lenger – verken ros eller ris. Jeg gjør dette uansett hva folk rundt meg måtte mene. Musikken er en medfødt gave som er gitt meg. En beskjed og et kall jeg adlyder – den sitter som et indre organ i meg.

 

Dere har samarbeidet, noen av dere i snart 30 år. Hva betyr det for deg, og kan du si noe om forholdet dere imellom, musikalsk og menneskelig?

– Musikken er selvsagt flammen vi i fellesskap holder i live og verner om, men uten et godt vennskap hadde det aldri vært mulig å få dette til å gå i hop gjennom årene. Dernest kommer publikum, som løfter oss opp og heier oss fram. På hjemmefronten er det selvsagt våre familier som er til stor støtte og hjelp.

 

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Livet er kort, og kunsten er lang. Slike spørsmål finnes det selvsagt ikke noe svar på.

 

Hva gjør deg lykkelig?

– Familie, venner, mat, drikke, musikk, kunst, reise, ferier, turne, plateinnspillinger.

 

Hvem er din barndomshelt?

– Jeg hadde vel ingen barndomshelt, men Alf Prøysen ga meg mye glede.

 

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg kan være litt grenseløs, udisiplinert, lat og rotete.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg skeier alltid litt ut.

Hva er du villig til å gå demonstrasjonstog for eller mot?

– Jeg er en sofademonstrant som mener mangt om mye, men tog har jeg aldri gått i.

 

Er det noe du angrer på?

– Ja absolutt. Jeg har passert 50 og lista er lang, men livet leves og jeg prøver å ta lærdom av mine feil.

 

Hvem ville du stått fast i heisen med

– Helst en heismontør, men jeg går for politikk og sier Erna Solberg og Jonas Gahr Støre.