Nyheter

Et jernbaneliv i bilder

NSB-jobben tok lokomotivfører Otto Fotland (81) på kryss og tvers i Norge. Som pensjonist kan han følge de samme rutene gjennom sin unike samling kort og bilder fra samtlige baner.

Bilde 1 av 3

– Jeg var knapt ti år da jeg fikk fyre opp damplokomotiv og drive med skifte på godstogene på Arna stasjon, forteller Otto Fotland. Fra godstolen hjemme i Stasjonsgata forteller den pensjonerte lokføreren om hvordan han fikk komme opp på godstoget sammen med morfar.

Otto er født i 1937, til det som skulle bli et liv i jernbanens tjeneste. Som dattersønn av Johannes Romslo, baneformann og stasjonsmester, og med en onkel som naturligvis også ble banevokter – han bodde i vokterboligen Grotrust langs Rallarvegen mellom Finse og Hallingskeid på 1300 meters høyde – lå det i blodet. Ottos far jobbet på Arne fabrikker, industribedriften som også drev Fossekleiva på Berger. Men det ble selvsagt toget som tok Otto til det som skulle bli hans egen families hjemby: Drammen.

Brant etter stasjonsfest

Foran ham ligger stabler med album, de fleste uten et kjent fjes i. Hobbyen hans er nemlig ikke folk, men steder: Gamle postkort, utklipp og fotografier følger Vossebanen, Dovrebanen, Nordlands- og Sørlandsbanen. Egne album er merket med Drammenbanen og Bergensbanen, han blar opp og viser, stasjonene følger som perler på en snor: Bromma, Nesbyen, Gol og Ål. Med relativt få originaler er det begrenset kroneverdi i de pertentlig ordnede klippbøkene, men reisen de innbyr til er det ingenting å utsette på: Stasjonsbygninger, turistattraksjoner, store nyhetsøyeblikk som åpningen av Bergensbanen i 1909, og til og med tragedier.

– Her er en bru som ble sprengt under krigen. Og her, fra Geilo, da toget mistet bremsene nedover fra Ustaoset. Ved Bardøla smalt det, for der kom nattoget. Tyskerne ville ikke oppgi tapstallet, forteller Fotland. Mange av fotokopiene har epistler bakpå, stikkord til hvorfor bildet er så spennende.

– Kopiene kan man skrive bakpå, det kan man ikke på originalfotoer! Haugastøl stasjon ble beslaglagt av tyskerne. Det ble en skikkelig fyllefest, og hele stasjonen brant opp etter to dagers kalas i 1941, sier han.

På Sundland

Men også privat historie og små dikt finner sin plass på togturen gjennom de blå og røde permene. Familietablåer i knøttsmått format, et filmstjerneaktig portrett av en kvinne på Ål stasjon. Årstallet står bakpå, 1958. To år før var Otto Fotland ferdig på yrkesskolen, og begynte som sesongarbeider, skiftet sviller og justerte skinnegangen. Så fulgte militærtjeneste på Lista, Sola og Gardermoen, før jernbanen fristet igjen. I februar 1961 ble han stasjonert på Ål, som banevokteraspirant. Da det i november samme ble ledig jobb i Drammen, var det der han ble lokføreraspirant. Han bodde på hybel i Hestengbakken og kunne gå til Sundland, der han fikk opplæring på ulike avdelinger i verkstedet før det bar til Oslo på jernbaneskolen, den som nå ligger i Drammen.

Jobbene ble ledige «etter hvert som gamlingene døde», ler Fotland om karrieren i NSB.

– Jeg hadde ruter til Stavanger og Eidsvoll, og Vestfold rundt – for ikke å snakke om Krøderen. Jeg var siste generasjonen som fikk opplæring på damp, forteller han.

Faste treff

I Drammen møtte han hun som skulle bli hans kone, flyttet fra hybelen og videre til Elstersgate før terminus i Stasjonsgata.

– Det var jobb natt og dag. Det sies at skiftarbeidere får dårlige tenner – selv har jeg mistet alle i overmunnen. Kroppen går etter sola, vet du, sukker 81-åringen, men smiler både hvitt og pent.

Selv om han samler mest for egen del, er det mange som har fått glede av togentusiastens overskuddshobby. I flere tiår har han vært bidragsyter til Lokomotivmannstidende, med bilder og tekster, undertegnet Otto. Han deltar på faste treff, både med lokførerkolleger og med jernbanepensjonistene i Drammen.

Til slutt, hva han mener om dagens regjerings jernbanepolitikk?

Han tygger på det.

– Splitt og hersk.

Mer fra Dagsavisen